Jeg har fulgt den bokklubbdrevne Forfatterbloggen med et halvt øye siden starten, med en viss skepsis. Dels skyldes det en teknisk løsning som var og er en av de minst tiltalende jeg har sett i bloggsammenheng. Det brune grensesnittet med skrivemaskintaster (!) får Ubuntus standardoppsett til å se ut som om det er designet av Apple. At kommentarer bare kan legges inn av registrerte brukere av Forfatterbloggen, og som regel vises med en annen og mye større font enn postingtekstene, sier egentlig det meste.
Det som ble utslagsgivende for at jeg takket nei til å bidra på Forfatterbloggen, var dog mistanken om at et bloggsamfunn av dette slaget fort kunne bli temmelig internt. I Norge ses det tydeligst i VG-bloggene, der diskusjonen kan gå få feiende friskt i kommentarfeltene, men stort sett mellom registrerte VG-bloggere. At Forfatterbloggen ville utvikle seg i samme retning ble forsåvidt bekreftet da Anne B. Ragde postet i vei i den tro at innleggene ikke ville bli lest av folk utenfor bloggsamfunnet.
Misforstå meg rett: det er fordeler med mer eller mindre lukkede nettsamfunn. I Forfatterbloggen får bloggere som er ukjente i den norske bloggosfæren forøvrig, fort vekk langt flere kommentarer enn bloggstorheter som Hjorthen og Vampus. Høye trafikktall kombinert med mange gjengangere i kommentarfeltene, gir et mer fortrolig tonefall enn i blogger som denne, der det store flertallet av kommentatorer bare ytrer seg sporadisk.
Ulempen er at ting har en tendens til å bli riktig stygge når de først skjærer seg i tette nettsamfunn. Og alt tyder på at Forfatterbloggen har gått av hengslene i det siste. Bloggere melder seg ut eller utestenges, og i kommentarfeltene raser debatten med et tonefall jeg knapt kan huske å sett siden hine, hårde USENET-dager. Mønsteret ser ut til å være det samme gamle: en liten gruppe med svært sterke meninger og god tid til å ytre dem, kaprer debatten og overdøver det moderate flertallet.
Et trist eksempel på det sistnevnte er forfatter Kjersti Scheen, som i voksen alder forsøkte seg som blogger men som nå kaster inn håndklet. Jeg kjenner Kjersti som et oppegående, sympatisk og våkent menneske, som tar forfatteri i alle sine former på alvor. Avskjedshilsnene hun får i bloggpostingen er så ufyselige at jeg godt forstår at hun gir seg – jeg ville ha gjort det samme om jeg var i samme situasjon. Når jeg ikke er det, skyldes det at forutsetningene for min blogging er så annerledes.
Jeg tror rotårsaken til Forfatterbloggens problemer er tekniske og strukturelle valg som ble gjort på et tidlig tidspunkt, og som neppe lar seg løse uten en komplett overhaling av systemet. Eller om man vil: hvis Forfatterbloggen skal komme ut av bakevja den åpenbart er inne i nå, trenger systemet en oppgradering med påfølgende reboot i bokstavelig og overført betydning. Nedenfor følger mine forslag til forbedringer.
1. Gjør forfatterbloggen til en ekte forfatterblogg. Det er ingen grunn til at Forfatterbloggen skal fungere som en generell bloggplattform, når det finnes så mange andre tilbud der ute. Hiv ut alle de nåværende bloggerne, og gjenåpne kostebinderiet med utgangspunkt i de etablerte, gode skribenter som bidrar pr. idag, det vil si folk som Torgrim Eggen, Tom Egeland, May Grethe Lerum, Stian M. Landgaard og Kjersti Scheen. Ja, du leste riktig: jeg mener at Forfatterbloggen bør bli eksklusiv, både for forfatterbloggernes og lesernes skyld (de øvrige bloggerne må selvsagt få hjelp til å flytte sine data til plattformer som Blogger eller WordPress.)
2. Bruk ordentlig programvare. Erstatt det nåværende systemet, som skriker HJEMMESNEKRET til enhver besøkende med en viss kompetanse, med et av de mange gode CMSene der ute. WordPress er åpent og gratis, og har en funksjon som med ett slag ville fjernet mange av Kjerstis problemer. Jeg snakker om den innebygde hvitlisten, som sørger for at ingen kan legge inn et nytt innlegg uten først å godkjennes av bloggeieren. Dette er et uvurdelig redskap i kampen mot spam, kverulanter og skoleelever som morer seg i timene med å legge inn tullekommentarer. Å unngå å mate trollene er den nest beste løsningen. Den beste er å stoppe dem i døra.
3. Ignorér maset om ytringsfrihet. Dette handler ikke om ytringsfrihet, og det har det aldri gjort. Nettkverulanter benytter seg det mest ytringsvennlige mediet som noensinne har eksistert, og det står dem fullstendig fritt å ytre seg alle andre steder. Eller som jeg sier i kommentarreglene på denne bloggen: din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt. Kjersti Scheen har ingen plikt til å publisere innlegg fra folk som æresskjeller henne, og Bokklubbene har ingen plikt til å opptre som plattform for alle som måtte ønske det. Dilemmaer får man bare om reglementet er uklart. Er reglementet klart, gjelder det på nettet som overalt ellers: følg spillereglene, eller spill andre steder.
Oppdatering: Torgrim Eggen kommenterer denne bloggpostingen (siden Forfatterbloggen også mangler trackback-funksjonalitet fant jeg dette via RSS), og kommentarene detter inn. Ser at jeg omtales som «selskapsdanseren». Ouch! 😉 Fra spøk til revolver: Jeg har blokkert en kommentar fra av deltakerne i Forfatterblogg-debattene for brudd på bloggreglene, og gjør det selvsagt igjen om nødvendig.
Og Kjersti Scheen ser ut til å ha ombestemt seg. Bra!