Som varslet blogger jeg om ytringsfrihet på denne dagen på oppfordring fra Amnesty International (her er en kjekk liste over andre ting du kan gjøre). Jeg velger å se på emnet i et fremtidsperspektiv, og derfor er dette også krysspostet i 2050-bloggen. Trenden etter den kalde krigens avslutning har vært en økende liberalisering av verdenssamfunnet, med en tilsvarende økning i antall frie valg og muligheten til å ytre seg fritt.
Men det er også drivkrefter i motsatt retning, som Russlands glideflukt mot et stadig mer autoritært styresett. I vår egen lille andedam har de senere årenes karikatur- og hijabdebatt ført til et fokus på radikal islamisme som den største trusselen mot ytringsfriheten. Men i et globalt fremtidsperspektiv er det Kina som idag utgjør den største enkelttrusselen mot vårt begrep om ytringsfrihet.
Dels fordi landet er så gigantisk: takket være det kinesiske kommunistpartiets jerngrep har en femtedel av menneskeheten ikke fri tilgang til kunnskap og kultur, og begrensede muligheter til å ytre seg fritt. Men hovedproblemet i dette perspektivet er at Kina er en suksess. I løpet av et par tiår har landet bygd seg opp til å bli hele verdens fabrikk, og har klart å løfte hundrevis av millioner av innbyggere ut av absolutt fattigdom.
Kina demonstrerer for all verden at man kan skape effektiv, globalisert kapitalisme uten et åpent og liberalt samfunn. I et århundre der mange (undertegnede inklusive) regner med at Kina vil utvikle seg til en økonomisk og militær supermakt, kan den kinesiske modellen tjene som eksempel til etterfølgelse for mange land som ønsker økonomisk vekst uten en tilsvarende politisk utvikling.
I boka The Chinese Century skriver forfatteren Oded Shenkar at de kinesiske myndighetene utmerket godt  vet at dagens makthegemoni ikke kan vare evig. Det langsiktige politiske idealet for Kinas ledere er imidlertid ikke USA, EU eller Japan, men ifølge Shenkar den autoritære ettpartistaten Singapore. Den frie ytring vil fremdeles bli sett på som et problem, men man vil finne mer subtile måter å stoppe den på.
Her har Kina allerede mye erfaring, via Golden Shield-prosjektet. Dette er en vanlig betegnelse på det offisielle nettsensurprogrammet, som ble påbegynt da myndighetene innså betydningen av nettet i 1998, og som nå skal omfatte 30 000 politifolk. Målsetningen for Golden Shield ble beskrevet av Greg Walton fra International Centre for Human Rights and Democratic Development i 2001:

Old style censorship is being replaced with a massive, ubiquitous architecture of surveillance: the Golden Shield. Ultimately, the aim is to integrate a gigantic online database with an all-encompassing surveillance network – incorporating speech and face recognition, closed-circuit television, smart cards, credit records, and Internet surveillance technologies.

Hvilket bringer meg til dagens poeng. For mens få i vår del av verden lot seg overbevise av muslimene som kritiserte ytringsfriheten i forbindelse med karikaturdebatten, virker den kinesiske fremgangsmåten åpenbart langt mer forlokkende på myndigheter og private selskaper. Australia er foreløpig kommet lengst i dette løpet, med et forslag om obligatorisk nettfiltrering for alle australiere.
Svenskene er også et “foregangsland”, med FRA-loven og IPRED-loven, som i praksis innebærer en kraftig økning i overvåkningen av nettrafikken i Sverige. For ikke å snakke om Italia, der man på ramme alvor drøfter å innføre tvungen registrering av bloggere. Hensiktene med å innføre lover som dette er ofte de beste: å avsløre terrorister, slå ned på spredning av barneporno og stoppe ulovlig fildeling.
Men i et lengre perspektiv er det grunn til bekymring. For det som er i ferd med å skje over store deler av den vestlige verden, er at myndigheter og private skaffer seg kompetanse som kan bli farlig for våre borgerettigheter i en gitt situasjon. Erfaringene fra USA etter 11. september 2001 viser hvor langt et demokratisk samfunn kan gå i retning av å undergrave rettssikkerheten når det føler seg truet.
Ytringsfriheten er ikke som tyngdekraften. Det er ingen naturlov som bare er der, men en tilkjempet rettighet som hele tiden er under press.