VG Nett skriver om salg av ebøker på Finn.no, og ringer Bjarne Buset i Gyldendal. Nå er Buset i likhet med meg ikke jurist med opphavsrett som spesiale, og derfor burde VG ha kostet på seg en telefon til Olav Torvund eller Jon Bing før de publiserte. Det er nemlig mye ved denne saken å stusse over, og den reiser langt flere spørsmål enn den besvarer.
Siden den angjeldende annonsen er fjernet, er det vanskelig å vite ut om ebøkene som ble lagt ut for salg, opprinnelig tilhørte selgeren (engelskspråklige ebøker kan også kjøpes av nordmenn, hvis de skaffer seg et amerikansk kredittkort f.eks.). I så fall er det grunn til å spørre seg om ikke ebøker er like lovlige å selge på Finn.no som pbøker, såsant selgeren begrenser seg til ett eksemplar og sletter sin kopi.
Det finnes ingen sikker metode for å verifisere at så faktisk har skjedd, men her snakker vi altså om prinsipper. Når Buset siteres på at “når du tjener penger på andres åndsverk er det ikke tvil om at det er ulovlig”, antar jeg at han ikke mener at loppemarkeder, antikvariater og garasjesalg – som helt klart handler om å tjene penger på andres åndsverk – er ulovlig virksomhet.
Eller kanskje han gjør det – det finnes nok av forfattere som ergrer seg over bruktboksalget til bl.a. Amazon, og mener at de har krav på sin andel. Litt lenger nede i artikkelen bruker Buset begrepet “iPod-testen” for å klargjøre sitt syn på saken, uten at det egentlig blir så mye klarere av den grunn:

Du kan ikke gi fra deg iPoden med hele CD-samlingen din til andre, for så å la dem kopiere fritt. I det øyeblikket blir det ikke noen vits i å kjøpe musikk selv.

Fildeling mellom venner er lovlig i Norge, så i det perspektivet blir iPod-testen meningløs. Om du bør la alle venner få kopiere all musikk du eier, er en ganske annen sak (nei, jeg syns heller ikke det er helt uproblematisk). Hvorom alt er: nok en gang har vi å gjøre med en litt lemfeldig behandling av et viktig spørsmål.