Man skulle defintivt tro det. En rask titt på tvitre.no (hvis statistikk riktignok er utdatert, men dog) viser at de mest populære norske twitrerne (målt i antall «followers») er navn de aller fleste av oss har hørt før, og svært ofte tilknyttet landets ledende mediehus. Den twitrende klasse er så definitivt sammenfallende med den pratende klasse i Norge.
Naturligvis er Jens Stoltenberg øverst på Twitter-tronen, og tett under ham finner man navn som Are Kalvø, Petter Stordalen, Bård Vegard Solhjell, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, samt spaltister og journalister som Anders Giæver fra VG, Elin Ørjasæter fra E24 og Andreas Wiese, Jan Omdahl og Marie Simonsen fra Dagbladet.
Sammenlign dette med den norske bloggosfæren. Heller ikke her er statistikken veldig solid, men god nok til at forskjellene er påfallende. På Twinglys toppliste finnes ikke en eneste ledende journalist eller politiker, og det eneste fellestrekket med tvitre.no er den høye rangeringen til NRKbeta. Topplista til blogg.no domineres av «rosabloggere», med fenomenet <3 Voe øverst.
Av dette kan man trekke noen slutninger. Den åpenbare først: Twitter er fremdeles et ungt og smalt nettmedium. Det har ennå ikke rukket å tiltrekke seg så store og brede brukergrupper at vi ser innovasjonen i form og innhold som bloggosfæren lenge har vært preget av. Den dagen Twitter-norsktoppen er spekket med «rosatwitrere» eller tilsvarende, vet vi at mediet har ankommet for alvor.
For det andre: nettsamfunn er ikke så uavhengige av mainstream-medier som vi som bruker dem liker å tro. Twitter er på sett og vis web-motstykket til iPhone: et fenomen som får langt mer oppmerksomhet og oppfølging enn de rene, rå brukertallene skulle tilsi, blant annet fordi så mange journalister liker og bruker det selv.
Siden jeg sitter i et hus med skjøre og gjennomsiktige vegger (jeg er på flere av listene over), vil jeg skynde meg å legge til at det ikke er noe galt i dette. Samfunnstoppenes twitring har en åpenbar demokratisk verdi, og personlig fryder jeg meg over å se brukere som ikke helt har funnet formen i andre sosiale nettmedier, slå ut håret på Twitter. Jamfør strømmene til Elin Ørjasæter eller Abid «har du tatt for mye Møllers tran?» Raja.
Men dersom skjevfordelingen vedvarer, frykter jeg for Twitters fremtid. Et medium må evne å stå på egne bein. Og jeg lurer definitivt på hva som vil skje når valget er over, kjendisene er gått lei og journalistene har funnet seg et morsommere leketøy på nettet…