Nedenstående filmklipp ble tatt opp under et foredrag som ble holdt på Lillehammer bibliotek forleden lørdag. Det er et av standardforedragene jeg holder i forbindelse med Astronomiåret 2009, men som alltid med mine opptredener følger det ikke et standardskjema. Jeg snakker stort sett uten manuskript, og benytter enhver anledning til å tilpasse innholdet til publikum, sted og generell stemning i salen (som kan variere forbløffende mye).

Forelesninger utgjør nå en svært stor andel av virksomheten min – denne høsten holder jeg mellom tre og sju forelesninger i uka. Selv om jeg alltid forsøker å notere meg at enkelte tilhørere syns det går vel fort i svingene, vet jeg at formen i hovedtrekk fungerer godt. Dels fordi jeg leser evalueringsskjemaer nøye, men ikke minst fordi bestillingene strømmer på.
For en frilanser uten bookingselskap som er helt  avhengig av at oppdragsgivere tar kontakt, er det den endelige bekreftelsen på metodens suksess. En metode som kan oppsummeres i den enkle relasjonen

tempo + dynamikk = energi

tempo: Jeg har alltid snakket fort, og den høye ordfrekvensen har jeg tatt med meg inn i forelesningene mine. Jeg er fullstendig klar over at det kan være et handikap – når ordene strømmer på kan publikum lett gå glipp av viktige poenger. Når det likevel ser ut til at budskapet når fram, er det et resultat av langvarig finjustering av metoden:

  1. Dialekt og diksjon. Jeg snakker et tilnærmet normert bokmål, et språk alle kjenner fra massemediene. Det gir meg mye gratis, selvsagt. Men hovedforutsetningen for å snakke raskt er vekt på tydelig uttale av hvert ord. Sluring og mumling er grunnleggende inkompatibelt med mitt tempo.
  2. Kjernebudskapet er oftest enkelt. Jeg er generalist av bakgrunn og legning, og så definitivt ikke mannen man inviterer for å presentere detaljene i en høringsuttalelse eller et nytt dataprogram. Om mitt publikum kommer ut av en forelesning med tre-fire tanker de ikke hadde da jeg gikk opp på scenen, regner jeg meg for svært fornøyd.
  3. De visuelle virkemidlene er tilpasset tempoet. Jeg bruker ofte Powerpoint (vel, egentlig OpenOffice), men presentasjonsverktøyet har en underordnet rolle. Bildene er enkle, tekstene er enda enklere og video er ikke-eksisterende. Hver slide er ment å fungere som en kognitiv knagg publikum kan henge det verbale budskapet på.

Tilsammen gir disse virkemidlene meg muligheten til å behandle en forelesning som en slags improvisert jam session, der ord og bilder flyter i en jevn strøm som styres av samspillet mellom publikum og foreleser.

dynamikk: Jeg har alltid hatt problemer med å holde hender og føtter i ro, en fundamental rastløshet jeg har sørget for å inkludere i forelesningene. Såsant jeg ikke bes om å stå bak en talerstol og prate inn i en mikrofon, vil jeg uvegerlig foretrekke en bærbar mikrofon eller “mygg”. I kombinasjon med min utmerkede fjernkontroll gir det meg friheten til å utnytte den betydelige andelen av kommunikasjonen som er ikke-verbal. Men som i tilfellet over, er bruken av kroppspråk også en bevisst strategi:

  1. Bevegelse i rommet. Vandringene foran publikum gir meg en mulighet til å lodde stemningen i salen og holde kontakten. Vi har en naturlig hang til å følge mennesker i bevegelse med blikket, og når det ikke skjer i en sal vet jeg at jeg har en litt vanskeligere oppgave enn normalt. Samtidig får jeg muligheten til å møte langt flere med blikket, enn hvis jeg står på den eleverte talerstolen.
  2. Reduksjon av fysisk distanse. Ved å stige ned fra podiet forsøker jeg også å redusere den mentale avstanden – å gjøre meg til mindre av en fjern folketaler om man vil. En forelesning kan aldri bli en intim samtale, men den bør heller ikke fungere som gammeldags kateterundervisning der foreleseren med sin Powerpoint er som læreren med tavle og kritt.
  3. Gestikulering. Ved å finne og dyrke min indre italiener har jeg fått et kraftfullt tilskudd til det verbale språket. Ikke minst gir bruk av armene vidt rom for å understreke og aksentuere poenger, og ikke minst få fram følelser.

energi: Når jeg ofte blir bedt om å avrunde konferanser, og introduseres med at jeg kommer til å gi salen et løft, så er det et direkte resultat av den energiske foreleserstilen. Nå er jeg ikke alene om å formidle slik, det finnes blant annet en annen astrofysiker som har energi og begeistring som et tungt innslag i sine forelesninger.. Og selv om endel av vår felles astrofysiske energi har sitt utspring i en genuin interesse for faget, er det viktig å vite at dette også er et  spørsmål om teknikk. Spør en hvilken som helst skuespiller. 😉