Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.
Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.