aftenposten

Gårsdagens Aftenposten Aften hadde saken over som hovedoppslag. Artikler om befolkningssammensetningen i byen min er en gjenganger i denne avisen, men sjelden har jeg sett en så lite gjennomtenkt språkbruk. Den øverste tittelen lyder “Fraflyttingen i deler av Oslo skyter fart”, men når man sjekker tallene i selve artikkelen viser det seg at bydelene som omtales slik – Groruddalen og Oslo Sør – opplever en liten netto tilflytning eller et tilnærmet stabilt folketall.
Aftenposten kommer til dette resultatet ved å definere fraflytting som kun omfattende det som på forsiden heter “nordmenn” og i selve artikkelen “etniske nordmenn”. Hva man skal kalle forflyttingen av ikke-etniske nordmenn fra sentrum og til de ytre bydelene sier Aftenposten intet om, men fraflytting er det åpenbart ikke. Bruken av ordet “nordmann” satt opp mot “innvandrer” er også noe jeg skulle ønske jeg slapp å se i en presumptivt seriøs avis i 2009.
Ja, for hvem regner Aftenposten egentlig som nordmenn – folk med norsk statsborgerskap, folk som er født og oppvokst på norsk jord eller lyshudete mennesker som snakker flytende norsk? Jeg mistenker at de som har svart på Aftenpostens enquete ser tvers gjennom avisens eufemisme og tolker det som sistnevnte. Kategoriseringen av “innvandrer” er enda mer problematisk. Det ligger i sakens natur at vi snakker om en gruppe med vidt forskjellig bakgrunn, språk, religion, oppholdstid i landet og status.
Men Aftenposten sauser det hele sammen, og gir det en ekstra forvirrende vri ved at polakker og litauere er satt i samme kategori som “første- og annengenerasjons innvandrere fra Asia, Tyrkia, Afrika Sør- og Mellom-Amerika”. Jeg antar at dette er gjort i det opprinnelige forskningsmaterialet fra SSB, men Aftenpostens språkbruk gjør vitterlig ikke situasjonen enklere når man velger å omtale kategorien med et ord som vil bli forstått av leserne som “brun i huden”.
Det er altså ikke bare de etnisk unorskes flyttemønster som usynliggjøres i denne artikkelen, borte blir også tusenvis av lyshudete osloborgere med opprinnelsesland som Sverige, USA og Russland. I artikkelen henvises det til forstedene i Paris som eksempler på en utvikling vi ikke ønsker oss i Oslo. Det er det lett å si seg enig med. På den annen side er det vanskelig å tenke seg noe som bidrar mindre til å hindre den utviklingen, enn at byens ledende avis har et så bevisstløst forhold til ordene som former debatten.
Et lite poeng til slutt: er det ikke snart på tide å slutte å snakke om “Ola og Kari” i slike forbindelser? En titt på SSBs navnestatistikk viser at Ola ligger som nummer 71 blant norske mannsnavn, mens Kari er nummer 3. Og slik har det vært lenge. Siden 1880 har Ola aldri ligget blant de ti mest populære navnene, mens Karis høye plassering skyldes stor popularitet fra 1930- til 1960-tallet. “Jan og Anne” ville passe bedre idag. Eller “Lukas og Linnea”, om man skulle ta utgangspunkt i dagens trender.
Oppdatering: Journalisten bak saken, Andreas Slettholm, har svart på saken per epost og i all hovedsak forsvart avisens ordvalg og vinkling.