Den usedvanlige lange tausheten i denne bloggen har sin enkle forklaring: for nøyaktig to uker siden ble Jorunn og jeg foreldre for første gang. Vi har vært i Etiopias hovedstad Addis Abeba og hentet vår sønn, er nå hjemme og i full gang med å skape oss et nytt liv sammen med en herlig, livlig og oppvakt liten gutt. Det ligger i adopsjonens natur at dette handler om mer enn å få omsorgen for et barn som har rukket å bli noen år. Vårt hjem er forvandlet til en intens variant av livets skole, og hver kveld stuper vi alle i seng, klokere og trøttere enn vi trodde det var mulig å bli.


Nybakt pappa, fotografert av sønn med pappas
mobil en knapp halvtime etter det første møtet.

Det er stort sett det jeg har tenkt å si om den saken. Ja, for selv om livet mitt fra nå av aldri noensinne vil bli det samme igjen, kommer denne bloggen ikke til å gjennomgå de helt store forandringene med det første. Mine gode lesere og kommentatorer skal slippe å oppleve at forfatterbloggen er blitt en foreldre- eller adopsjonsblogg. Det er nok av folk der ute som skriver langt bedre om det å være (adoptiv)forelder enn jeg kunne gjøre, og det er uansett ikke min stil å være veldig personlig på nettet. Denne postingen eksemplifiserer det: dette er aller første gang jeg nevner en prosess som har oppslukt store deler av livet vårt de siste årene.
Her vil det fortsatt skrives mest om forfatteri på og av nettet, lesebrett og ebøker, katter og astronomi, kultur- og annen politikk og nerderi i sin alminnelighet. Om det er noe nytt jeg kunne tenke meg å skrive litt mer om etterhvert, måtte det være typiske nerdepappa-ting. Det vil si morsomme og lærerike bøker, programmer, prosjekter og dingser som passer for en gutt som er dypt fascinert av teknologi, og hvis far lærte ham ordet “robot” skammelig raskt (den aller første dagen, faktisk). 😉