Om du ikke har rukket å gjøre det ennå, så skynd deg å lese kulturminister Anniken Huitfeldts svar til Morgenbladet-redaktør Alf Van der Hagens frontalangrep på hennes avgjørelse og begrunnelse for ikke å overta ansvaret for Store norske leksikon (SNL). Huitfeldt svarer virkelig glimrende, og gjør blant annet kort prosess med van der Hagens lettvinte argument om at et nei til statlig overtakelse av SNL innebærer en generell avvikling av norsk kulturpolitikk.
Deretter påpeker hun noe jeg har oversett i debattfarta: Kunnskapsforlagets eget prisanslag bør selvsagt tas med en stor klype salt. Forlagsbransjen pleier aldri å legge skjul på at forleggeri er en kostbar affære, og hvis dette leksikonet var så rimelig i drift som det blir påstått, ville eieren neppe ha vært like støvsugerselgeraktig desperat etter å bli kvitt det. Hva mer er:

Etter å ha vurdert denne saken siden november og innhentet informasjon fra flere land, er jeg nokså overbevist om at et oppdatert, statsfinansiert norsk oppslagsverk vil koste adskillig mer enn 32 millioner kroner. Det er ingen tvil om at kravet til faglig bredde og kvalitet vil bli større hvis oppslagsverket er statlig finansiert. I et statlig leksikon må vi nok basere oss på flere fagansvarlige på hvert felt.

Med andre ord: SNL i sin nåværende form holder ikke faglig mål til å danne grunnlag for et statsforlag, blant annet fordi man ikke har sørget for å ha mange nok av de mye omtalte og opphausede synlige fagansvarlige. Ouch. Etter dette svingslaget fratar likevel ikke ministeren SNL-folket alt håp, men sier:

Alternativet til offentlige anbud er å endre regelverket og å opprette en leksikonstøtte som også andre aktører kan søke om, slik vi blant annet kjenner pressestøtten.

Her hinter Huitfeldt om en praktisk og rettferdig løsning på problemet. Skal man først ha offentlig leksikonstøtte, så bør den organiseres slik at den bidrar til å heve kvaliteten for alle skattebetalende leksikonbrukere – ikke bare mindretallet som foretrekker SNL. Det kan ikke herske noen tvil om hvem “andre aktører” er i denne sammenhengen, og jeg føler meg vel heller ikke helt uhildet i min støtte til Huitfeldts løsningsforslag etter å ha foreslått følgende på seminaret “Kulturrikets tilstand” ifjor:

[…] SNL [trenger] driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge.  […] Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte.

Uansett har SNL-saken utviklet seg til å bli en sak der Huitfeldt viser at hun har et langt bedre grep om denne delen av norsk virkelighet enn de mange kulturkonservative som ufortrødent forsetter å argumentere som om årstallet var 1910. Jeg har ikke rukket å sjekke det, men også i Store norske må det da stå et sted at utdanningsnivå, samt generell tilgang på kunnskap og teknologi har gjort enorme fremskritt siden Wollert Konow var statsminister?