For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Klassekampen om avisenes dekning av Apples iPad-lansering, som jeg mener gikk helt over stokk og stein. Selv om journalistene Klassekampen har snakket med ikke er med på at det var noe spesielt med dekningen, bekrefter Astrid Meland i Dagbladet i en Twitter-utveksling 7. mars (forøvrig en dato da vg.no startet dagen med fem IT-saker på forsiden – alle Apple-relaterte) at man i det minste i den redaksjonen hadde gjort seg opp en mening om produktet før noen utenfor Apple hadde fått sjansen til å se det på nært hold:

@astridmeland Kan du nevne en tech-lansering det siste halve året som har fått noe i nærheten av samme oppfølging som iPad?

@astronewth Kan du nevne et produkt som vil føre til like store endringer i folks forbrukerhverdag? I går meldte vi forresten om feil i iPad.
@astridmeland Det er slike underliggende antakelser som er mitt poeng. Verken du eller jeg kan forutse fremtiden.

Men la nå den diskusjonen ligge. La oss isteden anta at Apples markedsavdeling, IT-journalistene og selskapets enestående trofaste tilhengerskare får rett. iPad blir virkelig “et magisk og revolusjonerende produkt” som forandrer måten vi konsumerer medier på, og kanskje til og med skaper store endringer i vår forbrukerhverdag. I så fall har pressen langt alvorligere problemer enn overbegeistrede teknologiskribenter. For i medienes dekning av iPad ligger det et åpenbart potensiale for interessekonflikt.
I New York Times’ tilfelle stirrer den oss rett i ansiktet hver gang vi tar turen innom Apples nettsider. Avisen som konsekvent brukes i markedsføringen av iPad er nettopp New York Times, som skjermdumpen under viser. Problemet er dels at avisen uten å nevne det omtaler et produkt som gjør samme avis viktig i sin markedsføring – i den grad at avisens direktør med ansvar for nye medier var en del av iPad-lanseringen (uten at det heller ble omtalt i avisens omtale av lanseringen dagen etter).

Hovedkonflikten er imidlertid at New York Times har en åpenbar økonomisk interesse av at avisens lesere kjøper iPad. Dette skal jo etter sigende være forretningsmodellen som redder avisene fra gratisfella de er gått i på nettet. Selv om jeg ikke tror journalistene lar seg påvirke av at dette handler om arbeidsplassens fremtid, ville en avklaring av forholdet til Apple vært på sin plass. Den har teknologiskribenten Dan Gillmor etterlyst fra Times’ redaksjon en stund, så langt uten å få svar.
Det andre problemet er Apples totale kontroll over iPad, kombinert med selskapets syn på ytringsfrihet. Kampanjen mot pornografiske iPhone-apps ble omtalt i norske medier. Mindre omtalt ble det faktum at det ikke bare var pornoselgere som ble rammet, men også det anerkjente tyske magasinet Stern. Sterns app ble fjernet fordi den også viser bilder av barbrystede side 3-piker. Overfor magasinet Bild gikk Apple hardere til verks: ikke bare ble appen fjernet til alle bilder av lettkledde damer var sladdet, selskapet tvang også Bild til å sladde bilder i PDF-versjonen av magasinet, som var tilgjengelig via iPhone-appen.
Nå har det aldri vært lett å forsvare ytringsfriheten med utgangspunkt i nakenhet, heller ikke den fullstendig lovlige varianten vi her snakker om. Så la oss heller se på historien om Freedom Time, en app som ble lansert i forfjor høst som et nedtellingsur mot Obamas overtakelse. Freedom Time ble avvist av App Store fordi den brøt med punkt 3.3.12 i Apples utvikleravtale for iPhone:

Applications must not contain any obscene, pornographic, offensive or defamatory content or materials of any kind (text, graphics, images, photographs, etc.), or other content or materials that in Apple’s reasonable judgement may be found objectionable by iPhone or iPod touch users.” Defaming, demeaning, or attacking political figures is not considered appropriate content for the App Store.

Les den siste setningen over én gang til, og tenk så på alt du har lest om iPad/App Store-komboen som en viktig fremtidsplattform for publisering av aviser og blader. Eller les hva Steve Jobs hadde å si om saken. Apple-sjefen er kjent for av og til å svare på henvendelser fra kunder, så det i seg selv er ikke oppsiktsvekkende. Men holdningen som legges for dagen av databransjens mest innflytelsesrike enkeltperson, er verdt å notere seg:

Even though my personal political leanings are democratic, I think this app will be offensive to roughly half our customers. What’s the point?

Jobs’ kriterium for å støtte avvisningen er altså ikke at appen bryter med amerikansk lov eller utgjør en trussel mot iPhone-brukere på noen annen måte. Det er at dens budskap vil fornærme en stor kundegruppe (i dette tilfellet republikanere). Den foreløpig siste saken av dette slaget rammet karikaturtegneren Mark Fiore , som nylig ble den første noensinne til å vinne Pulitzerprisen for et rent nettprodukt. Da Fiore ville selge tegningene sine via appen NewsToons, ble den avvist med følgende begrunnelse:

We’ve reviewed NewsToons and determined that we cannot post this version of your iPhone application to the App Store because it contains content that ridicules public figures.

Mange har påpekt hvor inkonsekvent begrunnelsen er, når folk som Jon Stewart slipper til i App Store. Men vilkårligheten er også en del av problemet. Apple har en klausul i en utviklerkontrakt som gir firmaet rett til å stoppe en hvilken som helst app basert på en skjønnsmessig vurdering (“reasonable judgement”) av innholdet. At selskapet har skjønt at Fiore-saken er i ferd med å bli en belastning endrer ikke sakens karakter, som Mark Fiore påpeker til New York Times:

Sure, mine might get approved, but what about someone who hasn’t won a Pulitzer and who is maybe making a better political app than mine? Do you need some media frenzy to get an app approved that has political material?

I Norge ble det ingen “media frenzy” av dette, tvert imot. Det eneste jeg kunne finne om Fiore-saken i norske nettaviser sto i fagbladet Journalisten. Med tanke på hvor mye spalteplass avisene har brukt på spørsmål om karikaturer og ytringsfrihet de siste årene, er det både påfallende og lite fremtidsrettet. På den ene eller andre måten vil nemlig maktforholdet mellom Apple og avisene bli aktualisert om iPad blir en utbredt publiseringsplattform – om ikke annet så fordi vi er vant til aviser som til stadighet publiserer bilder som dette.
Spørsmålet er i bunn og grunn enkelt: Kommer norske aviser i fremtiden til å tilpasse sitt iPad-innhold etter Apples retningslinjer, eller vil de insistere på retten til fritt å publisere innenfor rammene av norsk lov? Om ikke avisene selv vil ta debatten om hvem som skal ha kontrollen med avis-appene, bør definitivt vi som lesere gjøre det.
Oppdatering: Jan Omdahl har nå skrevet en bra kommentar i Dagbladet der han konkluderer slik: “Det må være redaktørene som bestemmer hva som er akseptabelt innhold, ikke Steve Jobs.” At det kommer fra en av pressens mest ihuga Apple-tilhengere er viktig, da det understreker at dette ikke handler om hvorvidt man liker eller ikke liker produktene (slik enkelte i kommentarfeltet synes å tro), men om viktige generelle prinsipper.
Denne pekeren viser forøvrig at de ovennevnte appene ikke er de eneste som er blitt rammet av satireforbudet i App Store.
Oppdatering 2: Fiores app er nå blitt godkjent. Hvilket selvsagt ikke har noen betydning for hans poeng om behovet for mediaoppmerksomhet over, eller for den sakens skyld argumentene i Svein Egil Omdahls utmerkede gjennomgang av saken.