Vannraketten er en fantastisk flott nerdesommeraktivitet. Ingrediensene er stort sett billige og lette å få tak i, det fysiske prinsippet bak er lett å forklare og resultatet imponerer de fleste barn. At rakettoppskytingen involverer endel vannsprut er heller ikke å forakte, selvsagt.
Du trenger: en PET-flaske (halvannen liters brusflaske er optimalt), en sykkelventil (jeg klippet ut en av en ødelagt sykkelslange), en kork som passer tett i åpningen til PET-flasken (vinkork av plast er ypperlig), en god fot- eller håndsykkelpumpe, noe stabilt å kunne støtte en flaske på skrå opp mot og vann. Masse vann.
La oss ta det vanskeligste først: å lage en propp med en sykkelventil tvers gjennom. Ta vinkorken og skjær av en tredel av den. De gjenværende to tredelene skal ha et langsgående hull som er stort nok til at du kan skyve sykkelventilen igjennom. Hullet bør være så trangt at du må skru sykkelventilen gjennom (den har gjenger øverst, så det lar seg gjøre), for å sikre at korken er helt vann- og lufttett. Når ventilkorken er klar, ser den ut som på bildene under.



Etter at ventilen er skrudd gjennom passer antagelig ikke vinkorken i PET-flasken. Tilpass enden som skal inn i flasken (det vil si motsatt ende av der ventilen skal kobles til pumpen) med en skarp kniv. Det er ikke nødvendig å være så nøye, som bildet over viser. Det viktigste er at du kan få skjøvet korken hardt inn i PET-flasken, slik bildet under viser.

Deretter kobler du pumpen og korkeventilen til hverandre, som på det første bildet under, før du presser det hele inn i flasken, som på det andre bildet (proppen behøver ikke å trykkes lenger inn enn dette). Nå er du klar for oppskytning!


Det er på tide å ta raketten med til oppskytningsfeltet, sammen med en bøtte vann. Vannraketter kan fly høyt og langt, og en halvannenliters flaske er ikke god å få i hodet eller på et biltak. Så sørg for at oppskytningen foregår på et område med god utsikt og få folk, som en fotballbane eller en park tidlig på et tidspunkt da det er få folk. Fyll flasken med en halv liter vann (det vil si en tredel), press korken hardt i og koble pumpen til.
Som bildene under – som er tatt av Jorunn – viser, stiller man raketten på skrå mot det stabile underlaget med kork og ventil pekende nedover, sørg for at alle tilskuere står bak retningen det skal skytes i og begynn å pumpe.


Om koblingen er tett vil det boble luft gjennom vannet, i motsatt fall vil en blanding av luft og vann presse seg ut. Etter et halvt minutts pumping eller så farer raketten avgårde med en hale av vann, før den gjør kollbøtte på seg og lander 20-30 meter unna. Og altså en glimrende anledning til å lære ungene om raketter. Vår testgruppe ville gjerne prøve med nesten full og tom flaske. La dem gjerne gjøre det – resultatet er skuffende men lærerikt.
Vannet er “drivstoffet” i raketten etter Newtons 3. lov (kraft er lik motkraft), mens det er trykket fra luften som gir vannet fart ut av flaskeåpningen når korken gir etter. For mye vann gir for lite trykk, for lite vann gir for lite drivstoff. Poenget er at alle kjemiske raketter – fra dem du ser på nyttårsaften til Saturn V-måneraketten, drives fram på samme måte: en masse må støtes ut av én ende på raketten for å drive den i motsatt retning.