De hyggelige folkene i Bokbasen, som arbeider med de tekniske løsningene som forhåpentligvis gir norske lesere et ordentlig tilbud av ebøker en gang i en ikke altfor fjern fremtid, lånte meg en iPad forleden. Der i gården prøver man ut det meste av det som finnes av lesemaskiner, og de var interessert i hvordan jeg som storleser og bruker av lesebrett ville oppleve å lese via ebok-apper istedet. Så derfor denne brukertesten, som først og fremst fokuserer på iPad som ebokframviser.
Mitt umiddelbare inntrykk er positivt. iPaden er utvilsomt noe av det penere jeg har vært borti på dingsefronten, og jeg liker at det fysiske grensesnittet er like minimalistisk som en bok. Liksom boka ikke gir deg andre valg enn å bla, starter ditt forhold til iPad med den lille knappen under skjermen. Grensesnittet som møter deg når du trykker på knappen er tilsvarende greit: applikasjonsikoner i et rutemønster, som kan samles i kategorier på flere skjermbilder.
Berøringsteknologien har fått mye fagnad, og som innehaver av grovkalibrede hender opplever jeg bruk av finger istedenfor pekepenn som mye enklere å forholde seg til på den store iPaden enn en liten telefon.
Programvare
Bokbasen hadde satt opp et skjermbilde med leseapplikasjoner på min testmaskin, og å komme igang med å lese er rett og slett et spørsmål om berøre ikonet for din valgte bokhandel. Det finnes en lang rekke leseapplikasjoner til iPad, her skal jeg begrense meg til å se på tre: Apples egen iBooks, Amazon Kindle og Ibisreader.

Jeg skjønner tanken med å la iBooks etterape bokas fysiske sider, men syns ikke det er veldig vellykket

iBooks er knyttet til Apples ebokhandel med samme navn, og bruker en bokhylle som standardmetafor for boksamlingen. Det er pent å se på, men for en som har lest bøker på skjerm siden 1993 blir insisteringen på å etterligne papirbøker (det samme gjelder den animerte sideblaingen) litt anmasende. Her skrudde jeg raskt over til listevisning. Klikk på en bok i lista, og iBooks viser deg svært raskt en bokside.
Eller to, om du snur den nitti graders vinkel. Jeg prøvde dette, og kom til at skjermoppløsningen (en helt grei standardoppløsning på 1024 x 768 bildepunkter) ikke var god nok til at visning av dobbeltsider ble behagelig i lengden. De ytterste pixlene av skjermbildet brukes til å gjenskape det visuelle inntrykket av en bok, noe som blir et ekstra irritasjonsmoment fordi man her kaster bort verdifull skjermplass.
Multitouch-funksjonaliteten (dra fingrene sammen eller spre dem på skjermen, og ting skjer) er brukt til å velge avsnitt av skrift istedenfor å forstørre eller forminske, som i Safari. Det fungerer godt, og når du har valgt ut noen ord kan du velge å kopiere, annotere, understreke, søke eller slå opp i ordbok (foreløpig på engelsk).
Ellers er navigasjon i teksten enkelt: du blar ved å sveipe over siden eller trykke langs høyre og venstre kant av skjermbildet, skal du gjøre lengre hopp kan du klikke og dra deg til et hvilket som helst sted i boka nederst på siden. Paginering er alltid en utfordring med ebøker. iBooks standardvalg er boksider, som varierer med skriftstørrelsen du velger. Skriftsnitt er også valgfritt, det samme er lysstyrke på skjermen (mer om det senere) og mulighet for sepiabakgrunn.
Alt i alt gir iBooks som program en enkel og god leseopplevelse. Og vanskeligere er det ikke å bruke Amazons Kindle-app. I motsetning til iBooks gjør den få forsøk på å etterligne bokas fysikalitet, her er det skjermlesing for alle penga. Som iBooks er dette en enkel app med et begrenset sett av standardmuligheter. Du kan ikke velge skrifttype, til gjengjeld får du muligheten til å vise hvit skrift på svart bakgrunn – nyttig om du skal lese på senga.
Amazon har dessuten valgt sitt eget system for paginering, med “locations” og prosenttall istedenfor sider. Det tar litt tid å komme inn i det, men viser seg raskt å være mer praktisk enn sidetall fordi det ikke varierer med skriftstørrelsen. Whispersync-funksjonen, som synkroniserer sist leste side, understrekinger og notater mellom alle maskiner som er registrert til din Amazon-konto, er Kindle-appens største konkurransefortrinn på iPad.
Dens største ulempe er netthandelløsningen. Når jeg trykker på “Shop” starter Safari opp på Amazons vanlige nettside, som blir krøkkete å navigere seg rundt i på den lille iPad-skjermen. Her virker iBooks ebokhandel mye bedre tilpasset formatet.
Mens iBooks og Kindle er konvensjonelle programmer, viser Ibis Reader oss hvilken vei ebokteknologien kan ta i fremtiden. Dette nettstedet lar deg lese ebøker i standardformatet EPUB, og vil liksom Kindle-appen huske hvor du var sist. Forskjellen er at iBis Reader fungerer på alle maskiner som har en moderne nettleser, samtidig som det meste av funksjonaliteten i f.eks. iBooks tas vare på. Spennende.

Dette er den beste måten å lese bøker med iPad på: hold platen i begge hender.

Jeg hadde ikke anledning til å prøve ut mer enn én “beriket bok”, nemlig Alice in Wonderland HD. Denne app-boka fremstår som en grei demonstrasjon av hva forlag med ressurser til det kan komme til å gjøre i fremtiden: animasjoner, lyd og bilde er integrert med teksten på en morsom måte. På dette området vil iPad og andre tavle-PCer i overskuelig framtid være mye bedre enn lesebrett med elektronisk blekk. Det samme gjelder visning av rike dokumenter i f.eks. PDF-format, ikke minst med fargeillustrasjoner.
iPads største fortrinn er utvilsomt at mange ebokleverandører har utviklet applikasjoner til plattformen. I tillegg til Amazon og Apple selv, finner vi Barnes & Noble (Nook), Borders, Stanza, Kobo og altså webbaserte apps som iBis Reader. Norske leverandører utvikler selvsagt også for Apple-plattformen, og derfor kan du regne med å få kjøpt bøker til din iPad så snart vi får en større lansering.
Det du selvsagt ikke får, er et samlet bibliotek på iPaden din. DRM-beskyttede bøker er låst til hver sin app, du vil ikke kunne søke i alle dine bøker samtidig og må forholde deg til ulike grensesnitt og butikkløsninger. I så måte viser iPad med all mulig tydelighet hvor problematisk de sprikende DRM-standardene man har i bokbransjen vil bli på sikt. Livet er fremdeles enklest for den som piratkopierer.
Maskinvare
Mens jeg gjennomgående syns programvaren på iPad fungerer godt, er jeg mindre imponert av maskinvaren. Den er som sagt en pen maskin, men det slanke utseendet bedrar på samme måte som på MacBook Air – kantene er betydelig smalere enn midten. Med en vekt på trekvart kilo er iPad mer enn tre ganger tyngre enn utfordreren Kindle 3 (220 gram), og mer enn 200 gram tyngre enn Kindle DX.
Du kan altså ikke putte den i lomma eller holde den i én hånd i lengre tid, slik du kan med lesebrett og mobil, og det er definitivt en fordel om du som jeg foretrekker å lese på senga liggende på magen eller flatt på ryggen. iPad er på sitt mest behagelige når du sitter eller halvveis ligger i sofaen eller godstolen, og kan hvile den mot lårene.

Reflekser og fingerfett er blanke berøringsskjermers svøpe. Så også på iPad.

Min hovedinnvending mot maskinvaren er imidlertid skjermen. Jeg hadde på forhånd hørt at den var god, og som dataskjerm hevder den seg godt i konkurranse med det man finner på bedre bærbare PCer. Men i likhet med de fleste bærbare har iPad blank skjerm. En veldig blank skjerm, faktisk. Jeg har alltid ment at slike skjermer passer best for narcissister, fordi man vil ha sitt eget kontrafei som bakgrunn for alt man gjør. iPad skuffer ikke i så henseende.
Problemet reduseres noe ved boklesing fordi den hvite skjermbakgrunnen drukner mange av refleksene. Men jeg må fremdeles være nøye med å holde skjermen i riktig vinkel for å unnå reflekser fra vinduer eller lamper, og aller best er iPad-lesing på den delen av sofaen vår som vender inn mot en vegg uten vindu, med nærliggende lyskilder avslått. Hvilket bringer meg til bakgrunnsbelysningen.
I likhet med svært mange i vår tid sitter jeg for mye foran skjermen, noe som blant annet har ført til at jeg nå medisineres for tørre og såre øyne. Og uansett hvor innovativ Apple har vært med iPad, forteller øynene mine meg at bruk av denne maskinen som lesebrett effektivt utvider datatiden min henimot midnatt og vel så det.
Nattestid er problemet ekstra påtrengende. Med svak belysning og sepiabakgrunn blir iBooks tolerabel, selv om Kindle-appens mulighet til å vise hvit skrift på svart bakgrunn har så langt vist seg å fungere best for meg. Men på denne viktige arenaen kommer lesebrett med e-blekk og et lite leselys mye bedre ut. Noe som igjen gjør Kindle-appen til en vinner på iPad, fordi den lar meg fortsette å lese digitalt når den bakgrunnsbelyste skjermen blir for anstrengende.
Et estetisk poeng til slutt: berøringsfølsomme skjermer er magneter for fingerfett, noe iPadens skjermtastatur forsterker. Skriv en kort epost, og den nederste tredelen av den vakre skjermen er dekket av en tynn film med fett. Legg normale spise- og drikkevaner til regnestykket, og du skjønner hvorfor en pusseklut alltid bør være innen rekkevidde. (Det er forresten slikt som får meg til å tro at nordmenns frokostvaner vil være det største hinderet for pressens visjon av en verden der folk flest leser morgenavisen på iPad. Tenk iPad i kombo med melkeglass, bringebærsyltetøy og smør…)
Hva med iPad som erstatning for bærbar PC?
Som nevnt øverst er dette en vurdering av iPad som lesebrett. Men det blir åpenbart urimelig å sammenligne en datamaskin med en énfunksjonsdings. Den som planlegger å kjøpe iPad, må også vurdere den som datamaskin. Her vil smak, behag og behov så ymse. Alt jeg kan gjøre her er å peke på årsakene til at jeg, etter å ha brukt den noen uker, ikke kunne tenke meg å kjøpe en iPad når den kommer til Norge.
Hovedproblemet for meg er at iPad-opplevelsen ligger for langt unna det jeg forventer å få av en datamaskin i denne prisklassen. Som fysisk tastatur, for eksempel. Jeg trenger taktil feedback, og derfor har jeg alltid taster på mine dingser, inklusive telefonene mine. Skjermtastaturet til iPad fungerer forsåvidt, men er uegnet til raskere tasting. Fordi det er en del av skjermen, tvinges jeg til å taste i en ubehagelig vinkel om jeg samtidig skal se teksten jeg skriver uten for mye reflekser. Nå kan man jo kjøpe eksternt tastatur og skjermstøtte, men da blir én elegant dings forvandlet til to eller tre kolli, og prisen har økt enda et hakk. Da heller en netbook med alt i ett.

Kjære Apple: Jeg har flere skuffer og en kjeller full av kabler og dongler,
og så vil dere at jeg skal kjøpe enda flere for gjøre det jeg trenger på iPad?

En netbook vil dessuten ha en annen ting de fleste av oss er avhengige av i IT-hverdagen, nemlig en USB-port eller flere. Den eneste utgangen som følger med iPad er til kabelen som kobles til PCen eller Macen du trenger for å drifte iPaden, og som også fungerer som lader. Her får jeg følelsen av at minimalistisk design vant over brukervennlighet, for resultatet er at du må kjøpe en ekstern dongle for å koble til et kamera eller annet utstyr.
Det bringer meg til diskplassen. Standardutgaven av iPad har 32 GB, hvilket er OK for en mobiltelefon, men selvsagt ikke nok for en som ønsker å bære med seg musikksamlingen, fotografiene, hjemmevideoene, podcastene, rippede eller nedlastede filer osv osv. Eller installere store og plasskrevende programmer. I det perspektivet er det kanskje like greit at store konvensjonelle programmer som MS Office eller OpenOffice ikke kan kjøres på iPad, men for en som er helt avhengig av en slik pakke for å få gjort det daglige arbeidet, kan det bli en dealbraker.
Nå finnes det helt sikkert greie erstatninger for OpenOffice og de mange andre programmene jeg bruker i løpet av arbeidsdagen i App Store. Og jeg har intet imot å betale for god programvare. Det jeg har noe imot, er å sette av kostbar tid til å lære meg nye måter å jobbe på, nye grensesnitt og styret med filformater og konvertering som garantert vil følge. Dette ser sikkert annerledes ut for en som er vant til iOs på iPhone, selvsagt.
Kan hende er dette begynnelsen på en IT-revolusjon som “changes everything”. Eller kanskje ikke. Tiden og konkurrentenes respons vil vise det. For egen del ville en lettere tavle være betydelig mer attraktiv, og i så måte er Samsungs Galaxy Tab og ryktene om en mindre iPad gode nyheter. Men slik markedet er ut nå, syns jeg fremdeles at kombinasjonen av lesebrett med e-blekk og en konvensjonell netbook er en bedre pakke til samme pris som iPad.