Jeg leste Mikael Rønnes kronikk “Farvel, Facebook” forleden, og ble inspirert til å gjøre som Cory Doctorow og droppe Facebook-kontoen min. Ikke fordi jeg er enig i alt Rønne sier, men han minnet meg på hvor lei jeg er gått av hele Facebook. På samme vis som Friendster og LinkedIn aldri ble min greie, har jeg slitt med få opp interessen for det som skjer innenfor fjesbokas stadig strengere rammer.
Mye av det har jeg meg selv å takke for. Jeg har vært ukritisk med å godkjenne folk som venner, og resultatet er at jeg møtes av en strøm av likegyldigheter når jeg stikker innom. Noe av glansen er gått av oppdateringer om gamle klassekameraters drikkevaner og kjærlighetsliv, tro det den som kan.
Jeg har heller ikke klart å poste regelmessig, fordi jeg misliker det kaotiske designet så sterkt. Det er mye gjensidighet i sosiale nettmedier, og mitt manglende engasjement for andres innlegg fører rimeligvis til at det sjelden kommer respons fra mine FB-kontakters side når jeg en sjelden gang poster noe. Dermed blir det en temmelig døll affære for alle involverte.

Kanskje kunne jeg rydde opp i vennelista eller forandre på noen innstillinger, men her må jeg sette innsatsen som kreves opp mot verdien av å delta. Og Facebook er uten tvil det mest uoversiktlige nettstedet av sitt slaget jeg har vært borti. Helt til det siste var jeg usikker på hvem som egentlig så hva på min side, og hva halvparten av meldingene i strømmen min egentlig var for noe.
Legg så til at jeg i likhet med Doctorow syns personvernpolitikken blir stadig mer creepy, og jeg skaffet meg en prinsipiell grunn til å vinke farvel (det var også dette jeg krysset av for i avskjedsskjemaet jeg måtte fylle ut). Uten at det har noen hensikt å gjøre noe stort nummer av den saken, i en tid da alle store gratisleverandører gjør brukerne og deres liv til sitt viktigste produkt.
OK, det skal innrømmes: jeg har kun deaktivert kontoen, slik at det jeg har lagret der inne ikke blir helt borte i denne omgang (i den grad noe noensinne blir borte fra slike nettsteder). Jeg skal heller ikke se bort fra at det skjer noe med Facebook som er så interessant at jeg må ha det, bare må ha det igjen. Men jeg tillater meg å tvile. Så da blir det bare blogg og Flickr og Twitter på meg heretter. 😉
Oppdatering: Denne saken ble etter noen dager plukket opp via Twitter og havnet i Bergens Tidende, der den gikk videre til Aftenposten og var blant avisens mest leste en stund. Det er tydelig at dette engasjerer.

For ordens skyld: “teknotrendanalytiker” er ikke min ordbruk. Første gang jeg har sett meg omtalt slik – tar litt tid å venne seg til den tanken….