Hah – det varte sannelig ikke lenge. Knapt et halvår uten Facebook, så dukker det opp et nytt sosialt nettverk og jeg hiver meg på. Siden Google Plus (også kjent som Google+ eller bare G+ blant venner) ble lansert, har nettet summet av spekulasjoner og kommentarer om hva G+ er, hvordan det fungerer og om dette nettstedet kan bli en seriøs utfordrer til Facebook. Bare rolig. Jeg har ingen planer om å slutte meg til hordene av «eksperter på sosiale medier» som i dagene etter lanseringen (og i enkelte tilfelle før de selv hadde prøvd G+) med stor tyngde trakk konklusjoner som stort sett gikk i retning av at dette prosjektet aldri kan lykkes.
Erfaringen har lært meg at teknologianalyse – i likhet med hevn – er en rett som helst bør serveres kald (det hender fremdeles folk minner meg på min opptreden på NRK rett etter lanseringen av iPhone, der jeg ganske kategorisk fastslo at den neppe ville være for andre enn spesielt interesserte). Spør meg om Googles mulighet til å lykkes mot Facebook på nettet om et halvår, og det er mulig jeg har en mening om saken. Det du vil finne her, er rett og slett mine inntrykk av hvordan G+ fungerer så langt, og hvorfor jeg enn så lenge liker dette sosiale nettstedet bedre enn Facebook.

Ikke så mange kretser foreløpig, regner med at «Jobbkontakter» dukker opp etter sommeren

Den største forbedringen for meg er de mye omtalte kretsene. Du kan ikke legge en kontakt til G+ uten å plassere vedkommende i en krets, og dermed tvinges du til å tenke strukturert og kategorisk på ditt sosiale nettverk fra starten av. Før du kan legge ut noe på G+, må du velge hvilke kretser som kan se innholdet. Likeså kan du filtrere innhold fra andre etter krets, og – ikke minst – kretsene er et utgangspunkt for «Hangout»-funksjonen (mer om den nedenfor).
Jeg vet meningene om kretsene er delte – Aslak Borgersrud har et godt forsvar for den «flate» Facebook-listen i et innlegg på G+ – men for meg var standardinnstillingen og den resulterende sammensausingen av kjente og ukjente i Facebook en hovedårsak til at jeg forlot nettstedet. G+ avspeiler mitt virkelige liv på en mye bedre måte: jeg skiller klart mellom familie, venner, jobbkontakter, bekjente (i betydningen folk jeg har møtt IRL) og tilfeldige folk på internett i alt jeg ellers gjør, så jeg verdsetter at et sosialt nettsted avspeiler dette.

Startsiden i G+ filtrert på postinger fra kretsen «Venner».
Merk integrasjonen av G+ og andre Google-tilbud i topplinjen.

A propos design: selv om det er mange likhetstrekk mellom startskjermen på G+ og Facebook, fremstår G+-designet som luftigere og mer oversiktlig. Det hjelper selvsagt at vi så langt ikke har sett reklame, og det er ennå ikke introdusert apps av det slaget som nedsylter enhver Facebook-side. Å kunne gå inn på et nettsted uten å bli bombardert med forespørsler om deltakelse i spill eller quizer eller «gaver» eller installasjon av mer eller mindre tvilsomme apps er en sann lise.
G+ oppleves i det hele tatt som mindre anmassende nettsted – med ett skjærende unntak som jeg håper programmerne rydder opp i. Når man deler noe med andre på G+, samles ikke det delte innholdet i én post. Isteden dukker det opp igjen og igjen etterhvert som det deles av andre. Fryktelig irriterende når noe blir viralt på G+, dette.
Jeg skal ikke se bort fra at opplevelsen av ro også henger sammen med at det ennå ikke er så veldig mange som bruker G+ aktivt (de fleste i «Following-kretsen min har ikke postet noe ennå, men så er det jo sommer også da). I det hele tatt bærer G+ preg av å være under kontinuerlig utvikling, og brukerne oppfordres stadig til å komme med tips til forbedringer.

Facebook har satt standarden for hvordan et sosialt nettsted skal fungere i det daglige, så selvsagt har Google et motstykke til «Like»-knappen. Og i bruken av «plussknappen» får vi også et frampek om hvordan Google ønsker å koble sine mangslungne virksomheter sammen: du kan ikke bare «plusse» innlegg på G+, men som skjermdumpen over viser kan du også gjøre det samme i resultatlisten over Google-søk – og på et stadig økende antall nettsteder som samarbeider med Google. Det er lett å se hvordan Google kan ha nytte av plussingen i rangering av søk, for eksempel.
Jeg klarte aldri å finne noen «killer app» i Facebook – en funksjon eller tjeneste som forvandlet nettstedet fra tidtrøyte til et uunnværlig verktøy. I G+ kan «Hangout»-funksjonen vise seg å bli en slik tjeneste. Her snakker vi om gruppechat eller gruppevidekonferanse du kan invitere en eller flere kretser til. Jeg har testet videokonferanse med opptil ti personer, og kan rapportere at det fungerte utmerket – også på min Linux-maskin (i skarp kontrast til Skype, som er grunnlaget for Facebooks svar på denne G+-funksjonen).

Grensesnittet for Hangout er enkelt, og programmet har en funksjon alle som har deltatt i gruppevideokonferanser vil vite å sette pris på: man kan fjern-mute en annen deltaker. Dermed slipper man at hele konferansen overdøves av ringelyden fra telefonen til en deltaker som er ute et par minutter for å hente seg en kopp kaffe. For meg er nytteverdien innlysende: jeg deltar jevnlig i grupper som er spredt over flere byer. Om Hangout kan spare meg for et par flyturer i høst, er det alene verdt tiden jeg har investert i G+.
Jeg syns altså det er mye å like ved G+, og merker meg at strømmen min domineres av folk som ser ut til å mene det samme. Det er definitivt en ekkokammer-effekt på gang i G+, men inntil videre er det mye av sjarmen ved stedet. Det bringer meg til det nærmeste du kommer en generell betraktning om G+’ sjanser i denne omgang: jeg er ikke overbevist om at Google ønsker å erstatte Facebook som stedet der alle kan møte alle. Du skal ikke se lenger enn til Twitter for å finne et sosialt nettsted med et mer «elitistisk» preg som etter alle solemerker klarer seg utmerket.

Tegneserien xkcd oppsummerer det i grunnen godt: for meg fungerer G+ foreløpig best som et «anti-Facebook». Om denne effekten er varig og kraftig nok til å trekke mange andre netthoder over til G+, gjenstår å se. Og et permanent opphold vil uansett avhenge av hvordan Google håndterer reklame og apps, og ikke minst personvernpolitikken. Google sitter allerede på enorme mengder persondata, og et G+ som fungerer som en integrert plattform for et bredt spekter av Google-produkter kan selvsagt også fungere som en integrert plattform for innsamling av sensitive data.
Her er det nødvendig å skille mellom det vi kan kalle synlig og usynlig personvern. På den synlige siden er G+ så langt bedre enn Facebook. Takket være inndelingen i kretser og personverninnstillingene (som ligger lett tilgjengelig i menyen og som stort sett er greie å forstå) er det relativt enkelt å bygge opp en profil med et klart skille mellom privat og offentlig, og jobb og fritid.
Men samtidig ligger det i kortene at det samles inn mye informasjon om oss som vi ikke kan se eller har kontroll over. Selv om Google har et bredere produktspekter og dermed flere bein å stå på enn Facebook, lever begge selskaper til sjuende og sist av reklame – som på nettet er ekvivalent med kunnskap om kundenes preferanser. Googles håndtering av dette problemet vil være utslagsgivende for om jeg fortsatt bruker G+ om et år.
I mellomtiden trives jeg godt på G+, og drar nytte av «feila fra igår» på Facebook – jeg legger ikke til kontakter i kretser helt ukritisk, og jeg er forsiktig med hvor mye og hva slags informasjon jeg legger ut. Hvis du ikke er der og er interessert i å prøve, skal jeg så gjerne invitere deg. Send meg i så fall epost til eirik.newth@gmail.com. Kanskje vi ses der? 🙂
Oppdatering om invitasjoner: Har så langt sendt avgårde mer enn 70 G+-invitasjoner. Men nå er det snart på tide med sommerferie her i heimen, så jeg setter en tidsfrist for nye invitasjoner til torsdag 14. juli kl. 09.00. Etter det må uinviterte finne noen andre som holder sommeråpent, er jeg redd… 🙂