Om ettermiddagen den 11. september 2001 var jeg hjemme i min leilighet i Oslo og skrev på et bokmanus, ta telefonen plutselig ringte. Det var min far, som fortalte at han nettopp hadde sett noe på CNN om en merkelig flyulykke i New York. På et eller annet vis hadde et fly klart å treffe en skyskraper midt i byen. Jeg skrudde på fjernsynet og fikk se Christian Borch gjenta den samme nyheten. Jeg byttet til CNN, akkurat i tide til å se flammer og røyk slå ut fra det andre tårnet i World Trade Center.

NRK Dagsrevyens sending kl. 15.00 (09.00 New York-tid), 11. september 2001

Jeg skjønte øyeblikkelig at det måtte være et stort angrep av noe slag, og de neste par timene tilbragte jeg ved PCen og på Tekst-TV, som så ut til å være mest oppdatert på det siste fra New York. Jeg var singel på det tidspunktet, og det fantes inge sosiale nettmedier der man kunne dele sine tanker og følelser. Overveldet av nyheter valgte jeg til slutt å skru av alle skjermer. Jeg strøk til skogs og gikk timevis i marka, der jeg fikk ro til å reflektere over det som hadde skjedd.
Takket være min hjernes amygdala husker jeg ikke bare hvor jeg var og hva jeg gjorde, jeg har også et klart minne av hva jeg følte og tenkte. Den sitrende følelsen av sjokk slapp tak i kroppen i løpet av det neste døgnet. Jeg var sint og trist meg for det som hadde skjedd, men fordi det fant sted langt unna og jeg ikke kjente noen som var direkte rammet av angrepene, begynte jeg å få en rasjonell distanse til det hele. Jeg ble analytisk, husker jeg. Tenkte mye på hva dette kom til å bety for USAs politikk og situasjonen i Midt-Østen.
Om ettermiddagen den 22. juli 2011 befant jeg meg utenfor vårt hjem på Tøyen i Oslo. Vi var i byen noen dager før vi skulle reise videre på ferie, og hadde besøk av en venn og hans sønn. yr.no hadde varslet torden, så da vi hørte et brak som var så voldsomt at det ristet i vinduene sa jeg til guttene: “Vi går inn, før det begynner å regne.” Noen minutter senere hørte jeg sirener, og jeg gikk av bort til PCen for å sjekke om det hadde vært en ulykke eller brann, slik jeg ofte gjør når det er sirener i nærheten av bostedet vårt. Tilfeldigvis var Google+ åpent på skjermen, og derfor var det der jeg leste den aller første meldingen om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo.
Jeg sa fra til Jorunn og den større guttens far, og snart satt det tre voksne og fulgte utviklingen på Twitter. Innimellom forsøkte vi å holde guttene i ånde med nøtter og kjeks og Nintendo DS, samtidig som vi ga familie og venner beskjed om at vi var trygge. Vår største umiddelbare bekymring var en god venn som jobber i Regjeringskvartalet, og som vi visste var på jobb denne dagen. Jeg sendte frenetiske teksmeldinger, og da hun ga seg til kjenne fikk vi vite hvor nære på det var for mange. Hadde hun gått til normal tid, ville hun ha vært rett bomben da det smalt.
Med to barn i en liten leilighet tok vi ikke sjansen på å skru på TVen, av frykt for scenene som kunne dukke opp. Isteden lot vi guttene leke og spille mens vi lavmælt drøftet de stadig alvorligere Twitter-meldingene oss imellom. Det var Jorunn som fanget opp den første meldingen om Utøya. Og sammen med politiets advarsler om å holde seg hjemme på grunn av faren for nye bomber, skapte det en knugende, kvalmende følelse som spredte seg fra mellomgulvet til hele kroppen.

Terroraksjonen 22. juli slik mange av oss så den (foto: Wikipedia)

Det var en overveldende følelse av å være truet, av å være under angrep. Dette er som å være i New York 11. september 2001, tenkte jeg. Eller opplever vi et forsøk på statskupp eller et militært angrep? Uvissheten var total. Alt jeg visste var at jeg fra borettslaget vårt kunne se en røyksøyle over maktens sentrum i Norge. At sto vi overfor noe nytt og forferdelig i Norge, og det som sto mellom familien og det ukjente var en par skrøpelige dører.
Jeg har aldri følt et så stort behov for å beskytte som akkurat da – og samtidig var jeg fylt av dyp maktesløshet. Det eneste vi kunne gjøre i situasjonen var å holde oss i ro, og forklare guttene at noe fælt hadde skjedd, uten at vi kjente detaljene. Etter noen timer gikk jeg ut for å skaffe mat, og oppdaget at butikker og restauranter var åpne, biler kjørte rundt, folk luftet hundene sine. Men stemningen var uvirkelig, dempet og nervøs. Mest av alt hadde jeg en følelse av å være utenfor meg selv, som om jeg var skuespiller i en film.
Gjestene våre dro ikke før politiet meldte at de hadde tatt det de mente var hovedmannen, og at Oslo sentrum var trygt. Sent på kvelden skrudde vi endelig på fjernsynet og så konsekvensene av terrorangrepene i all sin gru. Samtidig fortsatte vi å følge Twitter, og fikk vite navnet på mannen som tilsynelatende ene og alene hadde skapt så mye død og fordervelse. Det siste jeg husker fra kvelden den 22., var en tweet om at dødstallene fra Utøya kom til å bli mye verre enn politiet hittil hadde sagt.
I ettertid er det lett å se hvor heldige vi var. Gode naboer og venner som kunne ha blitt rammet, hadde minuttene på sin side. Vi kjente ingen på Utøya. Det ble ingen flere bomber i Oslo den kvelden. Vi slapp å bli ofre for terrorhandlingen. Men vi ble definitivt rammet som familie. For dette var ikke en følelse som begynte å slippe taket dagen etter. Tankene på terroren og den ofre har kvernet i meg hele tiden etterpå. I ukesvis etterpå skvatt jeg av torden (det har vært mye av det denne sommeren), lavtflygende helikoptre og sirener. Jeg har hoppet til av synet av en ung mann på bussen som var til forveksling lik terroristen, og grepet meg selv i å gå bort til en feilparkert Volkswagen Crafter for å sjekke at alt var i orden.
Mine erfaringer denne dagen og samtaler med eget og andres barn terroren ble utgangspunktet for et innlegg jeg holdt i Telemark forleden. Jeg ville si noe om hvordan barn reagererer på slike hendelser (det handler ikke bare om at de blir engstelige), om hvor sofistikert de kan resonnere rundt hendelser etterlater gjør voksne svarløse. Etter forelesningen kom en tilhører bort til meg og sa: “Dette var interessant, men jeg syns også du ble veldig Oslo nå.” Jeg lurte på hva hun mente med det, og hun svarte: “Det som skjedde virker veldig fjernt på oss. I mitt barns barnehage har de for eksempel sluttet å snakke om dette for lenge siden.”
Etter noen minutters samtale ble jeg stående igjen med en distinkt følelse av at det som for meg er levd liv, var en trist og dramatisk nyhetshistorie som fant sted langt unna for andre nordmenn. Forleden kveld så jeg noe lignende på Twitter. Da var det en fylkespolitiker fra Hedmark som twitret at mediene hadde viet terroren altfor stor oppmerksomhet, og at velgerne hennes var lei og ville snakke om noe annet. Meldingene ble slettet da det gikk opp for angjeldende politiker at hun bare var en retweet fra å havne på VGs forside, men altså ikke før hun rakk å formidle det samme budskapet: nok terrorprat nå – kom over det.

New York om ettermiddagen 11. september 2001 (foto: Thomas Hoepker)

Min umiddelbare reaksjon var å tenke på debatten man fikk i USA etter publiseringen av bildet over. Det ble tatt av fotografen Thomas Hoepker om ettermiddagen den 11. september 2001, og viser en liten gruppe unge mennesker som tilsynelatende snakker avslappet og ubekymret med hverandre mens det ennå ryker fra Ground Zero. Bildet var så kontroversielt at fotografen ventet fem år med å publisere det, og fikk spaltisten Frank Rich i New York Times til å dundre løs mot en hel generasjon:

What [Hoepker] caught was this: Traumatic as the attack on America was, 9/11 would recede quickly for many. This is a country that likes to move on, and fast. The young people in Mr. Hoepker’s photo aren’t necessarily callous. They’re just American. In the five years since the attacks, the ability of Americans to dust themselves off and keep going explains both what’s gone right and what’s gone wrong on our path to the divided and dispirited state the nation finds itself in today.

I ettertid viste det seg at menneskene på bildet ikke hadde opplevd situasjonen slik i det hele tatt, og fotografen medga at scenen kunne være et eksempel på en utilsiktet fotografisk løgn. Når det er sagt, ga innlegget til Rich gjenklang hos mange. Inklusive undertegnede, altså. Helt til jeg reflekterte over min egen reaksjon på 11. september-angrepene, og hvor raskt jeg begynte se på det på som en dramatisk og trist nyhetshistorie som angikk noen andre langt unna.
For det er jo slik at Norge er stort nok til at fysisk distanse – alltid en viktig faktor i slike situasjoner – spiller en rolle. Og stikk i strid med Nordahl Griegs ofte siterte linje, er vi ikke få her i landet. Selv de av oss som bodde nær bombens episentrum hadde som regel ingen fallen som var venn eller bror. Legg så til at vi – i motsetning til amerikanerne – ikke ble angrepet utenfra. At det var en oslogutt som sprengte Oslo og så dro til Utøya, gjør det vanskeligere å se på dette som et angrep på nasjonen.
Jeg kan altså rasjonalisere reaksjonen jeg ble møtt med i Telemark. Men emosjonelt har jeg fremdeles vansker med å godta den. Så hva vil jeg med denne postingen? Ikke annet enn å komme med en forsiktig advarsel til alle involverte. Vi som var tilstede må akseptere at mange som ikke var der, nå er på “la oss komme over det og gå videre”-stadiet. De som går lei må på sin side innse at bearbeidelsen av slike hendelser tar tid. At det alltid vil være annerledes for dem som har mistet noen eller fått sprengt vekk en del av hjemstedet sitt. At Oslofolk i tillegg ha byggearbeidet som en påminnelse om det som skjedde i flere år fremover: hver dag ser jeg Regjeringsbygget innhyllet i hvit plast.
Selv om valgkampen har lagt et foreløpig lokk på den offentlige bearbeidingen av 22. juli, viser erfaringene fra USA at den vil melde seg igjen med full styrke. De pårørendes organisasjoner vil få en posisjon og en moralsk tyngde vi knapt kan forestille oss idag. Det vil bli debattert og pratet og blogget og twitret og skrevet bøker og laget sanger og filmer og radioprogrammer og TV-programmer om det som skjedde i tiår framover. Det skal reises et (kanskje to) minnesmerker. Årsdager vil bli markert, igjen og igjen og igjen.
Jens Stoltenberg sa det (nok engang) bra på TV2 fredag kveld: 22. juli blir som årringer i huden på mange av oss. Årringer forsvinner ikke.