Det er et spørsmål det er verdt å stille seg, etter at jeg har deltatt i et lite Aftenposten-prosjekt de siste ukene. Bjørn StærkIda Aaalen og undertegnede ble bedt om å skrive hver vår kronikk for nettutgaven, og så delta i og moderere debatten i kommentarfeltet under saken. Etterpå ble vi spurt av debattansvarlig i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, om hva vi syntes om erfaringen. Det resulterte i denne saken.
Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.
For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.
Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.
Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.
På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.
Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.
Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.
Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.
Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.
Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.