Du står i første etasje i verdens høyeste bygg og spør: “Går heisen oppover?” Det er The Amazing Race (eller TAR blant venner) i et nøtteskall. Det er et kappløp jorda rundt der alt handler om å komme raskest over målstreken, med et enormt tempo og stressnivå og der selv den beste kan miste hodet og rote seg bort iblant. For mange blir synet av mennesker som løper gjennom flyplasser og togstasjoner antagelig bare en stressende påminnelse om dårlige reiseopplevelser, men jeg elsker det.
Jeg har sett hver eneste episode av den amerikanske serien (som nå er inne i sin 20. sesong, som har vunnet en drøss med Emmyer og fremdeles har anstendig rating), og jeg kommer til å se hver eneste av den norske. For meg har TAR, med sitt motto “The World is Waiting” alltid vært den rake motsetning til de stillestående, klaustrofobiske konseptene av typen “samle folk i et hus/hotell/øysamfunn og vent på at de begynner å krangle”.
Bevares, det kjekles og konspireres også i TAR, men det er reisen, oppgavene som skal løses underveis og de uunngåelige komplikasjonene som oppstår når 11 lag skal komme seg rundt kloden, som er hovedsaken. Det store spørsmålet jeg som TAR-fan stilte meg igår kveld, var om TV2 hadde lykkes med å gjenskape tonen som har gitt den amerikanske originalen en så trofast tilhengerskare.
Min hovedkonklusjon så langt er: dette ser lovende ut. Det til tross for at TAR Norge gjorde et grep som den amerikanske serien såvidt jeg husker bare har gjort én gang før, nemlig å fravike regelen om at det handler om å komme først over målstreken og isteden eliminere et lag helt i starten.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: på denne måten får serien trøkk fra første minutt, istedenfor at seerne må vente i to timer og tjue minutter på å få vite hvem som røk ut. Ja, for episoden var lang – den fylte hele TV2s reality-flate fra 20 til 21 og deretter fra 21.40 til 22.20 (her er jeg enig med VG, som liker programmet men som gir trekk for den lange pausen).
Den aller første oppgaven gikk ut på å plassere tre flagg ved siden av en setning skrevet på språket i landet (kinesisk, russisk og arabisk), og så komme seg til Gardermoen for å finne én av ti billetter. Laget som kom for sent til å finne en billett røk ut. Og straks fikk vi to typiske TAR-twister, da laget som løste språk-oppgaven sist klarte å passere et raskere lag på vei til OSL – et lag som attpåtil kom fra Oslo og som dermed burde ha fordelen av hjemmebane.
Men slik er det altså sjelden i TAR, og man kan ikke annet enn føle med osloguttene Kenneth og Hakan, som takket være ferskt sertifikat og et uheldig veivalg via Oslo sentrum ble stående igjen på flyplassen mens resten av lagene dro til Dubai. Der besto oppgaven i å finne en kamel-eier kalt Hassan på flyplassen, og så bli med ham ut i ørkenen. Derfra gikk det slag i slag, med kjøring og løping gjennom Dubai by, til lagene stormet inn til “pit stop” rett ved Burj Khalifa (verdens høyeste hus).
Mange av oppgavene som ble utført i Dubai var repriser på oppgaver fra amerikanske TAR, og ikke av de mest interessante jeg har sett. Mye av dramatikken i siste halvdel handlet – som det ofte gjør i denne serien – om hvordan forvirring, fobier (høydeskrekk meldte sin ankomst, ikke overraskende) og  misforståelser av oppgavene ville slå ut. Hvilket bringer meg til castingen. Ideen bak tar er at hvert lag er et par med et forhold til hverandre, enten man er i slekt, er partnere eller venner.
I amerikanske TAR er det en del partyper som går igjen, som to blonde venninner, treningsfanatikere, foreldre og barn og par med en konfliktfylt historie (siste USA-sesong kan by på “Dating Divorcees”, fex). Og joda, vi ser noe av det samme her, som med bestevenninnene Michelle og Cathrine og far og datter Tor Einar og Cathrine. Men der USA-TAR gjerne blir veldig emosjonell og touchy-feely på parforholdene, holder TV2-varianten en litt mer nordisk distanse. Det syns jeg er helt greit.
En annen forskjell er språkbruken, i TV2s disfavør. Jeg kan ikke huske å ha sett en TV-serie der det bannes så høyt og ofte som her. Det går i f*en og h*lvete og j*vla over en lav sko, enten det går dårlig eller bra for lagene. Kall meg prippen, men dette er noe jeg håper TV2 innskjerper overfor deltakerne før en eventuell sesong  2 (hadde dette vært USA-TAR, ville halve programmet vært blipeti-blip, selvfølgelig).
Den tredje forskjellen er programlederen. Newzealandske Phil Keoghan har fulgt den amerikanske serien fra starten av. TV2 har valgt tidligere fotballspiller og nå ekspertkommentator Freddy dos Santos til å lede programmet, og han gjør stort sett en god jobb. Det eneste stedet hvor det virker som om han sliter er ved pit stop, der det ble utdelt noen litt halvhjertede klemmer og ellers ikke så mye mer (her pleier Keoghan å prate med deltakere og følge opp hendelser underveis). Men jeg regner med at det går seg til i løpet av serien.
Ingen TAR-anmeldelse uten en gjetning på hvem som vil gjøre det bra fremover, selvsagt. Igår kom kompisene Khabat og Karim først over målstreken, og det virket høyst fortjent. De var på hugget hele tiden, gjorde få feil og var flinke til å spørre seg fram. Ditto for nr. to og tre, Julie/Vichy og Bjarne/Vilde. Sistnevnte gjorde forøvrig et annet lag en stor tjeneste da de tok vare på en glemt rumpetaske med pass og penger (å miste passet fører automatisk til eliminasjon i TAR) for venninnene Michelle og Cathrine. La oss håpe at venninnene er klar over fenomenet TAR-karma: det kan fort lønne seg å gjengjelde en så stor tjeneste. 🙂
I motsatt ende av skalaen finner vi brødrene Frank og Ivar, som så ut til å slite endel med å finne fram. De er et artig lag, men jeg har mine tvil om at de blir værende lenge i konkurransen om de fortsetter som nå. Neste episode (som visstnok går allerede førstkommende mandag) vil vise om jeg får rett. Og da vil vi også se en eliminasjon ved pit stop, med all den dramatikken det kan innebære. Jeg gleder meg allerede, og det er faktisk en god stund siden jeg sa det om en serie på TV2.