Slankedebatten som har dukket opp i kjølvannet av Høyre-representant Sveinung Stenslands mye omtalte vekttap, følger et beklemmende velkjent mønster. Som vanlig dukker det opp en lang rekke normalvektige som mener at det kun er et spørsmål om å skjerpe seg, og de blir i sin tur imøtegått av overvektige om insisterer på at slanking er en anelse mer komplisert enn som så.
Denne postingen er et forsøk på begrunne dette siste synet med noe mer enn personlig erfaring med overvekt. Det sies sjelden, men argumentet om å ta seg sammen hviler i bunn og grunn på ideen om viljestyrke. Det er viljestyrken som skal bære deg gjennom uker og måneder med forsakelser, som skal styre deg trygt forbi de unødvendige kalorienes urene farvann.
Viljestyrke, også kjent som selvdisiplin og selvkontroll, har flere definisjoner. Men essensen av viljestyrke er å kunne utsette kortsiktig tilfredsstillelse for å nå et mer langsiktig mål. Det handler om mental selvkontroll, å kunne undertrykke uønskede tanker og impulser og la rasjonell tenkning overstyre følelser.
Eksempel på overvektig mann med begrenset viljestyrke
Hvor mye viljestyrke man har, varierer fra person til person og området man skal bruke den på. Man kan for eksempel ha viljestyrke nok til å bli verdens beste golfspiller, men ikke evne å motstå seksuelle fristelser. Eller man kan ha jernviljen som kreves for å lede landet sitt i krig og redde demokratiet fra Hitler (samtidig som man sliter med depresjon), men ikke klare å hindre at man blir kraftig overvektig.
I Willpower: Rediscovering the Greatest Human Strength bruker Roy F. Baumeister og John Tierney Oprah Winfrey som eksempel. Som programleder i verdensklasse har Winfrey utvilsomt viljestyrke. Hun har tilgang til enæringsspesialister, leger og personlige trenere av ypperste kaliber, og kan la seg motivere av at hun daglig blir sett av millioner av mennesker. Likevel er Winfrey en av verdens mest kjente jojo-slankere:
That’s what we call the Oprah Paradox: Even people with excellent self-control can have a hard time consistently controlling their weight. They can use their willpower to thrive in many ways – at school and work, in personal relationships, in their inner emotional lives – but they’re not that much more successful than other people at staying slim.
Forfatterne henviser til flere studier som bekrefter dette: Selv om folk som ser ut til å ha sterk selvkontroll i sin alminnelighet lykkes bedre med å holde vekten konstant, er forskjellen mindre enn på andre felter av livet. Og om du i utgangspunktet har sterk viljestyrke, viser den seg å være en begrenset ressurs. Når viljestyrken er “brukt opp”, øker faren for at du skal spise for mye eller feil mat, for eksempel.
En situasjon slankere fleste kjenner godt til og som også bekreftes av forskningen, er å utsette beslutninger om mat til man er sulten. Mang en slanker har gått i butikken på tom mage og endt opp med en pose potetgull i tillegg til den fornuftige lunsjen. Baumeister og Tierney kaller det “slankerens Catch-22”: For å unngå å spise trenger slankeren viljestyrke, men for å ha viljestyrke må slankeren spise.
De omtaler også studier som viser hvordan andre typer hendelser kan tappe oss for viljestyrke og øke sjansen for overspising. I en studie ble unge kvinner som slanket seg vist den sørgelige blockbusteren “Tid for ømhet”. Kvinnene ble delt inn i to grupper: en som fikk slippe følelsene løs, og en som måtte undertrykke følelsene sine. Etter filmen ble testsubjektene tatt med til et annet rom for å vurdere smaken på ulike typer iskrem.
Mens subjektene trodde de deltok i en smakstekst, var det egentlige formålet å måle hvor mye is de spiste etter filmen. For sikkerhets skyld ble isen servert i store esker som gjorde det vanskelig å se hvor mye som ble spist. Det viste seg da at gruppen som hadde måttet undertrykke følelser, det vil si bruke viljestyrke på å bevare fatningen, spiste langt mer iskrem enn den som hadde fått gråte fritt under filmvisningen.
Konklusjonen fra denne og lignende studier er klar: Viljestyrken som kreves for å slanke seg på konvensjonelt vis kan påvirkes av hendelser som ikke har noe noe med mat å gjøre. Dette får Baumeister og Tierney til å konkludere med at viljestyrke stort sett er et elendig grunnlag for varig vekttap, og isteden har de følgende råd til den som skal slanke seg:
1. Never go on a diet.
2. Never vow to give up chocolate or any other food.
3. Whether you are judging yourself or judging others, never equate being overweight with having weak willpower.
Heller enn å slanke seg på konvensjonelt vis, mener forfatterne at overvektige må lære av forskningen som gjort på viljestyrke og kroppens biologiske respons på slanking. Det er lett å miste motet når man ser den lave suksessraten og alle måtene kroppen og psyken forsøker å motarbeide vekttapet på. Men bildet er ikke helt svart. Det er også forskning som gir håp og muligheter for en smartere strategi.
Det første og vikigste: Ikke sult deg selv. Denne fellen har jeg gått i flere ganger, rett og slett fordi det kan være så effektivt på kort sikt. Å gå på ekstreme lavkaloridietter får kiloene til å rase av, men underminerer også viljestyrken og øker sannsynligheten for en sprekk. Det i sin tur kan utløse den godt dokumenterte “what the hell”-effekten, der du finner ut at siden du allerede har spist feil mat kan du like gjerne spise mye mer av den.
For det andre: Tilgjengelighet øker forbruket. Finn Schjøll sa det presist til meg en gang: “Du vet, du og jeg er sånne som ikke slutter å spise før bollen er tom.” Han har helt rett: Jeg har aldri klart å spise bare én peanøtt eller sjokoladebit. Men hvis ikke bollen står der, har jeg ingen mulighet til å plukke den tom. Jeg får heller ingen visuelle stimuli som trigger søtsug. Uten snop i huset, må jeg gå av huset ut for å kjøpe snop. Da blir latskapen min venn, slik den også blir det hvis jeg velger å pusse tennene tidlig på kvelden.
For det tredje: Utsett beslutninger om å spise usunt. Glem aldri å spise (sunt) når du føler deg sulten. Men hvis du blir tilbudt overflødige kalorier i f.eks. et møte, skal du mentalt fortelle deg selv at du vil vente med å spise denne maten. Du har altså ikke nektet deg selv å spise den, bare utsatt beslutningen. Det “sparer” viljestyrke til et tidspunkt du kanskje trenger den mer, og vil ofte føre til at du senere oppdager at du likevel ikke hadde lyst på maten. Eller om du vil: Det virker som om vi mentalt har lettere for å godta et “senere” enn et “ikke tale om.”
I det hele tatt kan det hjelpe å automatisere tankesettet sitt på dette området. Før du går på en fest der du vet det blir servert mye fetende mat (hallo, grillsesong!) bestemmer du deg for hva og hvor mye du vil spise. Du lager deg et lite mantra for kvelden, av typen “på denne festen skal jeg spise én tallerken med mat” eller “jeg skal ikke røre potetgullet”. Ved å gjøre slike beslutninger automatiske slipper du å svi av tid, tankekraft og viljestyrke på dem.
Og sist, men ikke minst: Selvovervåking er et nyttig hjelpemiddel. Jeg er blitt en svoren tilhenger av Fitbit, som teller hvert skritt jeg går og som gjør det lett for meg å holde oversikt over progresjonen (10 000 skritt eller mer hver eneste dag siden 13. januar – yay!) I tillegg har jeg en smartvekt, Fitbit Aria, som jeg veier meg på hver dag. Slike metoder støttes ifølge Baumeister og Tierney klart av forskningen, sammen med f.eks. nedtegnelse av av alt man spiser (slik skepsisblogger Gunnar Tjomlid skal gjøre).
Om ikke du kan måle og veie alt du spiser, er det i alle fall mulig å følge litt bedre med på hva som serveres. Det er dokumentert at vi spiser mer når vi ser på TV eller er i godt selskap, to aktiviteter som tar oppmerksomheten vekk fra selve maten. Vi sliter også med å vurdere porsjonsstørrelse visuelt (noe matindustrien er veldig klar over), og derfor er det å følge med på sin egen metthetsfølelse et nyttig redskap.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Intet hindrer folk i å stjele fra en slik “honesty box“,
men de fleste velger å la være (kilde: Wikpedia)
Viljestyrke og moral(isme)
Viljestyrke ses ofte på som en del av fundamentet for vår moral, ikke minst slike valg der vi uten konsekvenser kan gjøre noe galt men likevel velger å la være. Når overvekt blir sett på som et utslag av manglende viljestyrke – og mye tyder altså på at det er slik – blir det for mange også et eksempel på moralsk klanderverdig oppførsel. Vi overvektige er ikke bare dårlige til å regulere spisingen vår, vi er rett og slett viljesvake og dårlige mennesker.
Det er liten tvil om at moralsk indignasjon ligger bak mye av det “fat hate” og “fat shaming” vi ser på nettet i våre dager. I utgangspunktet er det ikke så mye vi overvektige kan gjøre med slike holdninger. “Haters gonna hate”, som man sier. Men det vi kan gjøre, er å gi blanke i det uttalte eller implisitte argumentet om at svak viljestyrke ved matbordet innebærer at man generelt er en svak person. Forskningen taler imot det.
Vi kan velge å ignorere oppfordringene om å ta seg sammen og skjerpe seg, fordi vi nå vet at det ikke er slik man får bedre helse og (eventuelt) går ned i vekt. Vi har selvsagt ansvaret for hver eneste matbit vi putter i munnen – vi er ikke roboter, tross alt. Men langt viktigere enn å si at man har ansvaret er det å ta ansvaret. Å gjøre noe med saken, ut fra egne forutsetninger og det vi vet om hvordan overvektige kropper fungerer.
Og mens vi tar ansvaret for egen helse, kan vi alltid brenne noen ekstra kalorier ved å ta en liten dans til alle fedmehatende nettkommentatorers nasjonalsang. 🙂
17/06/2015 at 13:57
Hei igjen Eirik, jeg er enig i mye av det du skriver om bl.a. at det fokuseres feil på viljestyrke og kalorier (å sulte seg osv.), og kortsiktig vektnedgang. Disse rådene gis i beste mening (jeg har selv hatt “pappakropp” for mange år siden, og vet at kiloene kan fort øke på igjen etter kortsiktige vektnedganger og det blir værre jo eldre man blir):
Når man sulter seg vil forbrenningen reduseres av naturlige årsaker da “den” tror det er mangel på tilgangen, og man vil legge enda raskere på seg og oppnå en enda høyere fettprosent når man går tilbake til samme kosthold som før.
Kalorier er et mål som er “gammeldags”. Det måles ved at man brenner maten i en ovn og måler varmen som utvikles. Kroppen er mye mer avansert enn dette, og det er mange effekter, og det er forskjell på hvor raskt og i hvor stor grad makronæringsstoffene tas opp i kroppen og utnyttes osv. Elefanten i rommet tror jeg er bl.a. karbohydrater som det er alt for lett tilgang på nå til dags (det er relativt kort tid siden i menneskets utvikling at man fikk tilgang til raske karbohydrater døgnet rundt), mens man i gamle dager bare spiste frukten mens den var moden på høsten for å fete seg opp til vinteren. For kroppen spiller det ingen rolle om karbohydratene kommer fra frukt eller sukker når det gjelder vektnedgang. Selv om frukt er “sunnere” har det ikke mye å si på vektnedgang (men man får i seg litt vitaminer osv., bortsett fra tropiske frukter som mangler dette “totalt” da de har modnet om bort på båter og kjølelagere og vitaminene ikke har fått dannet seg på naturlig måte på treet).
En annen ting det fokuseres for lite på er styrketrening som er viktig fordi økt mulkelmasse forbrenner mer fett (også det farlige fettet som ikke synes inni kroppen), og eldre mennesker har generelt for liten muskelmasse og trenger å vedlikeholde dette, noe som også bedrer benstyrken.
En tredje ting: når man våkner om morgenen har kroppen kommet i en naturlig “faste” som muliggjør fettforbrenning. Det dummeste man gjør da er å spise mer enn 30 gram karbohydrater (f.eks. et par brødksiver). Da vil insulinproduksjonen settes i gang og kroppen går fra fettforbrenningsmodus til fettlagringsmodus. Man bør heller få i seg varierte fettsyrer som er bra for både forbrenning og hjerne (fett er ikke lenger så farlig som man hevdet for en del år siden – myndighetene har innrømmet dette til en viss grad, men de vil av politiske årsaker aldri fraråde kornprodukter osv). Dessuten, på morgenen er man mest insulinsensitiv, og insulinsensitiviteten vil falle utover dagen. Vent heller med karbohydrater til 30-60 minutter etter styrketrening, som er tidspunktet da musklene trenger dette mest (sammen med litt protein). Ja, jeg mener man trenger karbohydrater av og til, men ikke hele tiden (jeg vet det er mange som sier det er viktig å holde blodsukkeret “jevnt”, men jeg er ikke enig i dette og begrunner ikke her, men hvis man med “jevnt” mener “lavt mesteparten av tiden”, er jeg mer enig). Men for å reparere/bygge muskler er insulin det viktigste hormonet, så derfor var Atkins-dietten mislykket. Dessverre er jo også insulin hormonet som mulligjør lagring av fett og en rekke andre prosesser i kroppen (cellevekst), og kan være livsfarlig dersom det er tilstede i store mengder hele tiden. Det er ikke rart at kroppen sier fra ved å stanse insulinproduksjonen ved å få diabetes når insulinproduksjnen har vært for høy. Det tragiske er at legemiddelindustrien tjener på å gi disse stakkars menneskene insulin så de kan gjøre det mulig å fortsette å legge på seg likevel og dermed aldri bli frisk (fordi insulinet i seg selv er det som har gjort dem syke og da også fortsetter å gjøre de syke).
Når det gjelder trening igjen: hvis du kan velge mellom kondisjonstrening og styrketrening vil jeg anbefale å øke andelen intensiv styrketrening. Langvaring trening på lavere intensitet (f.eks. maratonløping osv. vil foruten å slite på ledd osv. også forbrenne muskler noe som gir motsatt av ønsket effekt og dessuten blir man jo veldig sulten og da går vinninga opp i spinninga). Man ser jo forskjell på en maratonløper og en sprinter på lang avstand.
Til sist: når jeg skriver “vektnedgang” mener jeg egentlig reduksjon av fettprosent (muskler veier mer enn fett). Vekt ser jeg som helt uinteressant i seg selv. Kast badevekten og bruk heller noe av følgende fra dyrest til billigst: En vekt som kan måle fettprosent, et målebånd som måler livvidde eller bare legg merke til at buksene blir for vide i livet og du må stramme inn beltet stadig flere hakk.
17/06/2015 at 15:58
@Gunnar: Takk for langt og interessant innlegg, og nyttige tips. Jeg har som tidligere blogget drevet med vekttap noen tiår nå, så mye av det du skriver er velkjent for meg. Jeg må bare innrømme at jeg fremdeles er på gjerdet i hele Atkins/lavkarbodiskusjonen, har møtt folk som har lykkes godt med det men også sett det motsatte. Så inntil videre holder jeg meg til det kjente.
Hva angår trening er jeg enig i verdien av styrketrening. Problemet er at jeg (og her er jeg ikke alene) hater styrketrening. Grundig og intenst. Det skyldes ikke mangel på forsøk. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har prøvd i og utenfor treningsstudio, med og uten personlig trener. Funker bare ikke.
Etter en del prøving og feiling har jeg funnet til et par treningsformer som jeg faktisk liker å drive på med. Min favoritt, rask gange, kommer aldri til å bygge mye muskelmasse, men sammen med kontrollert spising gir den både merkbart bedre kondisjon og målbart vekttap. Og ikke minst: Siden jeg faktisk både har nytte og glede av å gjøre det, er det mye lettere å gjøre det til en del av en livsstilsendring. 🙂
18/06/2015 at 23:51
Takk for post! Viljestyrke er vrient ja. Jeg mener Agnes Ravatn har skrevet noe i retning av “vi har bare så og så mye viljestyrke, så den må vi porsjonere ut litt”. Vi kan altså ikke øse av viljestyrken _hele_ tiden.
Mhp. slanking, så er vel vitenskapen relativt klar og entydig på at det samlede kaloriinntaket må ned. Ja, en fordel å trene i tillegg selvsagt, men trening alene – uten fokus på kosthold – vil raskt lede til økt sult med påfølgende vektstagnasjon, eller sogar vektnedgang. Nå er det sunnere å være trent og feit, enn utrent og feit, men det er en annen historie.
For min del ble 5:2-kostholdet (kaller det ikke “diett”, det indikerer noe forbigående) en oppvåkning. Jeg gikk ned mine 15 kg. fra januar 2014 til juni 2014, og har holdt meg stabilt siden, altså i over et år. Har heller ingen bekymring for at jeg står i fare for å gå opp igjen i vekt.
Om man ser for seg hypotetisk at man holder kostholdet eksakt likt på “5’er-dagene” og så faster på “2’er-dagene”, sier jo enkel matematikk at det samlede kaloriinntaket blir lavere. Spørsmålet er jo om man kompenserer for fasten ved å spise mer på 5’er-dagene.
Da jeg testet ut dette gjorde jeg følgende for meg overraskende oppdagelser:
– på 5’er-dagene opplevde jeg å bli fortere mett, og hadde i det hele tatt et langt mer “edruelig” forhold til mat enn tidligere. Det opplevde som at jeg spiste mindre, dog uten at det ble verifisert med kaloritelling.
– på 2’er-dagene hadde jeg sult, ja. Men jeg var aldri mer sulten i forkant av middag enn jeg er vanlige dager når jeg har spist lunsj (på 2’er dagene ble det kaffi og vann til lunsj). Skal ikke legge skjul på at enkelte 2’er dager har et visst preg av lidelse, og krever en viss mengde viljestyrke. Men det oppleves som langt mer overkommelig å mobilisere denne viljestyrken 2 dager i uka enn 5 dager i uka. Jeg er også svært mye ute og farter, spiser ute og i sosiale sammenhenger etc, og da blir generell kaloritelling for vanskelig. Jeg planlegger hver uke hvilke dager som egner seg som 2’er-dager.
– aktiviter av typen sykle 40 km, ta en løpetur, trene litt med vekter m.m. går forbløffende greit også på 2’er dagene.
– hjemmelaget tomatsuppe er svært kalorifattig og er velegnet som middag man kan spise mye av på 2’er-dagene (til det er tomt!)
– vi har ofte en situasjon der vår “her-og-nå-følelsemessige-tilstand” er tippet i litt feil retning. God mat/snack gir et positivt bidrag på denne følelsesbalansen, selv om det ikke behøver å være sult som har utløst ubehaget. Stress, søvnmangel, kjedsomhet ++ bikker balansen i feil retning, og da fungerer det med mat for å bikke den litt motsatt. Erkjennelsen av dette gjør at jeg ser meg om etter andre måter å regulere den type ubehag på.
Jeg praktiserer nå en hybrid-variant av dette kostholdet der jeg som regel har 2 dager i uka der jeg “halv-faster” (men teller ikke lenger kalorier, og “jukser” ofte, og der jeg i tillegg tror jeg spiser mindre enn jeg gjorde før – vanligvis. Med dette regimet holder vekta seg stabil 20 kg under all-time high (bildet) og 15 kg under startpunktet for 5:2.
På spørsmålet: Hvordan trives med et lavere kaloriinntak over tid, var det altså denne varianten som ga meg mest trivsel. Det behøver jo ikke være det som gir andre mest trivsel.
Lykke til!!!!
https://instagram.com/p/08WAWJogcj/
19/06/2015 at 12:18
Er ikke tilhenger av 5:2 i seg selv (tror samme effekt kan oppnås uten å sulte), men effektene av å ha både perioder uten insulinproduksjon som muliggjør fettforbrenning (faste) og perioder (trenger ikke være ofte, men ikke for sjelden heller) med ganske høy insulinproduksjon for å kunne restituere etter trening (om det så bare er rask gange) for å ivareta muskelmassen osv. er nødvendig for å opprettholde forbrenningen. Det ser dessuten ut til at Jørn har mer muskelmasse i overarmene nå enn før også? Jeg tror det er den største feilen med “lavkarbodietter”. De klarer ikke å opprettholde samme muskelmasse eller øke den. Dessuten kan mange spise alt for mye protein som også kan øke insulinnivået (om ikke like raskt som karbohydrater), og føler seg dessuten helt forferdelig og sover for dårlig p.g.a. for lite fett i kostholdet (man trenger mer fett dersom man spiser mindre karbohydrater – eller motsatt: dersom man ikke har tilgang til fettrik mat trenger man en viss mengde karbohydrater – f.eks. folk som baserer seg kun på jakt og innsamling av mat der dyrene er fettrike som fisk og sel e.l. trenger ikke like mye karbohydrater som der hvor det kun er magrere dyr å leve av).
Dersom man gjør tilnærmingen feil (enten det er lavkarbo eller faste) vil man til slutt “sprekke” og gi opp (det er ikke noe problem å “gi opp”/skeie ut en gang i uka, så lenge man ikke ikke gir opp, det er faktisk en fordel med tanke på vedlikehold som er nødvendig med jevne mellomrom. Kosthold er viktigere enn trening når det gjelder å redusere fettprosent, og hard trening er absolutt ikke nødvendig (men en viss fysisk aktivitet som i gamle dager var nødvendig burde være en selvfølge for å ikke svinne helt hen). Jeg liker selv heller ikke styrketrening og det er ikke for ofte (men en sjelden gang er bedre enn aldri, og det trenger ikke være på et treningsstudio).
Det er dessuten forskjell på å spise en sjokolade FØR du går den raske gangen enn ETTERPÅ da blodsukkeret er det første kroppen bruker til energi og først kan begynne å tære av kroppsfettet når alle lettere tilgjenglige glykogenlagre i kroppen (lever osv.) er tømt. Riktignok unngår man at sjokoladen omdannes til fett i kroppen når man forbrenner den før den kommer så langt, men dersom man heller spiser den etterpå kan man forbrenne kroppsfett istedenfor på “treningen”, og restituere etterpå (har man hatt en viss muskelaktivitet vil man istedenfor fylle opp glykogenlagrene i musklene som de trenger til restitusjon). Man ødelegger i tillegg muligheten for å forbrenne fett under selve aktiviteten ved å spise mer enn ca. 30 gram karbohydrater eller for mye protein før aktiviteten da det vil gi et såpass høyt nivå av hormonet insulin at det blir umulig for kroppen å forbrenne fett, da anabole prosesser starter. Det man ønsker er katabolisme som er den motsatte prosessen som er nødvendig for å forbrenne fett. Både anabolisme er katabolisme er viktig for kroppen, og for mye av det ene er farlig, og kroppen kan faktisk bare være i en av disse stoffskifteprosessene om gangen. 5:2 er også en “diett” som muliggjør begge deler. I tillegg tror jeg faktisk mange krefttilfeller kunne vært ungått (faktisk reversert) om man lar de katabolske prosessene være tilstede i naturlig omfang slik de er ment å være fra naturens side med jevne mellomrom (men det er en helt annen og ganske interessant diskusjon?).
19/06/2015 at 16:27
@Gunnar, Jørn: Det er tydelig at vekttap vekker engasjement! Det er også tydelig at folk har ganske ulike innfallsvinkler til dette, noe jeg syns er helt greit. Så ulike som folk er, både som genetiske individer og miljøpåvirkede personligheter, skulle det i grunnen bare mangle at vi har litt variasjon.
Jeg har forsøkt meg på 5:2, og fikk det ikke til å fungere. For meg blir fastefasen rett og slett for tøff, viljestyrken ble helt tappet noe som igjen bare resulterte i at jeg overkompenserte. Et annet problem for meg var at det var vanskelig å få det til å passe inn med jobb og familie.
Ellers veldig bra at du har holdt deg stabil i over et år, Jørn. Men spør du meg bør du være litt mer bekymret for om du går opp i vekt igjen enn det du gir inntrykk av her. Ett år er ofte ikke nok til at vekten “setter” seg, og jeg ser at tre til fem år ofte nevnes i litteraturen.
Det lange tidsrommet handler ikke bare om å spikre på plass vaner, men også om å ta høyde for endringer i privatsituasjonen som kan bidra til vektøkning. Mitt største vekttap hadde jeg som singel og barnløs, og det var neppe en tilfeldighet. I en slik situasjon var det lett å ta full kontroll over spising og trening.
Så ble jeg gift og fikk etterhvert barn, og da ble det plutselig to andre personer i huset med hver sine matvaner og forbrenningsnivåer (begge to er slanke og kan i grunnen spise mye friere enn meg, noe som ikke akkurat gjør det enklere å lage et felles kosthold for familien).
Jeg legger selvsagt ikke ansvaret for vektøkningen på familien – det er helt og holdent mitt. Men det har altså tatt lang tid å utvikle nye rutiner og vaner som passer inn i en normalt, travel familiehverdag.
21/06/2015 at 21:52
Godt mulig jeg burde være mer bekymret Eirik 🙂 Jeg er kanskje naiv, men jeg har en veldig ro på at dersom vekten skulle krype oppover igjen, kan jeg umiddelbart (jeg veier meg ukentlig, så jeg får med meg evt. endringer tidlig), legge inn turbo-gire tpå 5:2 og få nedgang igjen. I min “daglige drift” er det en modifisert utgave jeg bruker, der jeg ikke teller kalorier på 2’er-dagene, men moderer meg svært kraftig smlgn. med vanlige dager. Dette betyr at jeg har den rendyrkede 5:2 som en backup jeg kan dra på med ved behov.
Selv om det sikkert er riktig at man bør vente 5 år før man kan slå fast at en vektnedgang er varig, så kommer vel de fleste tilbakefall i løpet av det første året?
I tillegg til dette med den trygge backup-følelsen, har jeg også gjort en del endringer i det generelle kostholdet. Drikker så og si aldri juice eller melk, og jeg spiser hovedsaklig knekkebrød i stedet for brød.
Så nå får jeg legge inn et lite memo til meg selv om 2 år og kommentere tilbake på denne posten her enten jeg har holdt vekten eller ei 🙂
Det er ikke slik at jeg tenker “alle bør gjennomføre 5:2”. Slett ikke. Det vil selvsagt være store individuelle variasjoner i hvordan den enkelte opplever det, hvor mye som kreves. Jeg er vel kanskje heldig som opplever det såpass enkelt og greit å gjennomføre. I tillegg er vi to i husstanden som har delvis kjørt prosjekt samtidig, noe som selvsagt også gjør det enklere.
Mhp. muskelmasse i overarmene @Gunnar, så er det nok også et sammenfall i tid med en viss omleggings av treningsrutinene mine. Jeg har alltid like å trene (selv om absolutt ingenting ved bildet fra 2012 skulle tilsi det 🙂 ), men siste året har jeg trent langt mer styrke enn tidligere.
04/03/2017 at 15:56
Vakkert…masse flott…vilje styrke I seg selv er sjeldent nok…om man sliter mye psykisk…hva hjelper vel d med viljen ….vil jo ikke slite psykisk….men det r jo ikke bare å fortelle en selv…nå skal jeg være mentalt frisk….
Og om valget står om å spise mere småkaker eller finne en selvmordsgift på internett…så blir plutselig småkaker ett skjempesunt valg….