Vi har rakettoppskytninger  hver uke. Hvorfor fikk Falcon Heavy så stor oppmerksomhet?

I forrige uke ble raketten Falcon Heavy skutt opp for første gang. Vi romnerder hadde sett frem til begivenheten lenge, da raketten var fem år forsinket i forhold til de opprinnelige planene. Jeg hadde forsåvidt regnet med at det ville få mer oppmerksomhet enn rakettoppskytninger flest, fordi SpaceX (selskapet som utviklet Falcon Heavy) lenge har vært de flinkeste i klassen til å popularisere oppskytninger på YouTube og sosiale medier. SpaceX ledes desssuten av Elon Musk, som har overtatt Steve Jobs’ rolle som verdens fremste nerdeikon.

Det er likevel ikke nok til å forklare hva som som skjedde 6. februar 2018. I timene før og etter oppskytningen tok det helt av på sosiale medier. Da direktesendingen var igang ble den fulgt av (titalls) millioner på direkten, 9,4 millioner fulgte livesendingen fra Teslaen som SpaceX sendte opp i timene før den forsvant i retning asteroidebeltet. I Facebook- og Twitterfeedene mine la folk som ellers aldri ytrer seg om romfart ut bilder og begeistrede kommentarer.  Jeg la ut et innlegg på Facebook med noen opplysninger om SpaceX-Teslaen. I skrivende stund er den blitt likt over tusen ganger og delt 153 ganger.

Selv om mange avfeide det hele som et mediejippo eller et reklamestunt, er det åpenbart at millioner opplevde et ordentlig følelsesmessig rush, et positivt løft om man vil. Slikt er sjelden i våre dager utenfor populærkulturen og idretten. Så hva var det som skjedde?

Det var ikke raketten, men poesien

Elon Musk fikk en del kritikk for å ha sendt en bil opp i rommet. Greit, så sender man ikke en satellitt i milliardklassen med en rakett som konstrukturen selv tror har en 50/50 sjanse til å overleve ferden. Men han kunne ha sendt billigere gjenstander. Eksperimenter designet av studenter eller skoleelever, for eksempel. Eller gitt fattige land en 50% sjanse til å gjøre noe stort i rommet. Og hadde det bare vært en bil, ville nok den kritikken ha blitt stående og kanskje vokst. Men så gjorde Musk noen grep som forvandlet et litt kluntete stunt til kunst, til en happening som visuelt var ren poesi.

Den dyprøde fargen på bilen viste seg å ikke være så tilfeldig likevel. Da det påmonterte selfie-kameraet begynte å kringkaste bildene av bilen i bane rundt Jorda, skapte den glinsende lakken en magisk kontrast til den blåhvite Jorda og det svarte verdensrommet. Før oppskytning fikk vi se bilder av en tom bil, vel oppe i rommet satt det en skikkelse i førersetet. “Starman” er en mannekeng utrustet med en av SpaceX’ egendesignede romdrakter, men med hjelmen på hodet og hendene på rattet så han menneskelig ut. Han ble en av oss, der oppe i rommet. Samtidig minnet han mange om den hemmelighetsfulle sjåføren “The Stig” fra enormt populære “Top Gear.”

Hvilket bringer meg til referansene. Musk visste godt hvilke mentale knapper han trykket på da han lanserte ferden med en animert video der lydsporet var David Bowies “Life on Mars”, og så sa at musikken som ble spilt i bilen var Bowies “Space Oddity”. På dashbordet til Teslaen kunne vi se ordene “Don’t Panic”, en henvisning til boka “The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” av Douglas Adams. I hanskerommet skal det ligge et håndkle, nok en Adams-referanse. Med i bilen er det også en digital utgave av Isaac Asimovs science-fictiontrilogi “Foundation”, som skildrer et galaktisk imperium skapt av mennesker som en dag dro ut fra Jorda i store romskip.  Så nei, ikke reklame og ikke et stunt. Tenk heller kunst.

Det var Elon Musk

Hvis jeg forteller deg at Elon Musk ble banket gul og blå på skolen i Sør-Afrika fordi han var smart og leste bøker og likte datamaskiner, blir du antagelig ikke overrasket. Kanskje kjenner du igjen den keitete væremåten hans, den enorme begeistringen over smarte løsninger av alle slag, hvordan han kan famle etter de riktige ordene og hvor ukomfortabel han ofte ser ut til å være i sin egen kropp. Er dette ikke deg (gudene skal vite at det er meg), så er det antagelig en du kjenner. En nerd. En særling som leste Douglas Adams og Isaac Asimov, som hørte på David Bowie og drømte om å dra til Mars. Falcon Heavy er nerdenes ultimate hevn.

Og om dette ble klekket ut av smarte reklamefolk på bakrommet i SpaceX-hovedkvarteret i Hawthorne, California (jeg tviler, for Musk er beryktet for å ville ha kontroll på budskapet) så gir det likevel gjenklang hos oss fordi avsenderen fremstår som ekte. Musk har vært med på å bygge SpaceX  og Tesla fra bunnen av, ikke bare som forretningsmann men også som ingeniør og mekaniker. Romskipet og bilen er hans babyer, og det gir ham en autoritet som en Richard Branson (som han sammenlignes med) ikke ville ha hatt i samme situasjon. Musk er en som bygger og skaper, og det er det vanskelig å ikke like.

Det var den store drømmen om rommet

Falcon Heavy sammenlignes gjerne med måneraketten Saturn V, og det er ikke helt urimelig. Som med måneraketten er det vanskelig å se for seg et stort kommersielt marked. De fleste satellitter som sendes opp idag veier en brøkdel av de 63 tonnene Falcon Heavy er istand til å løfte opp i lav jordbane. Dette er en maskin som kan sende mennesker til Månen og store roboter til Mars, og som kan revolusjonere utforskningen av det ytre Solsystemet, planetene fra Jupiter til Neptun.

Idag koster det så mye å sende sonder langt ut at det går tiår mellom hvert besøk. Første og siste passering av Uranus skjedde i 1986. Med Falcon Heavy kan vi bygge billigere sonder som flyr fortere og gjør mer. Falcon Heavy er altså ingen spesielt praktisk maskin, den er en drømmemaskin. Og et mellomstadium. På pressekonferansen etter oppskytningen brukte Elon Musk mer tid og engasjement på å snakke om oppfølgeren til Falcon Heavy, kjemperaketten BFR.

Det er den som skal frakte mennesker til Mars og lenger ut i Solsystemet. Det er den som skal gjøre romfart til en dagligdags affære. Heavy skal vise oss mulighetene og prøve ut teknologien, BFR skal levere resultatene i løpet av et tiår. Selv om et flertall kanskje ikke bryr seg, er det et stort mindretall der ute som ser på måneferdene som en tragedie vel så mye som en triumf. Fordi verdensrommet en stakket stund – “a brief, shining moment” – var innenfor rekkevidde, så lot vi det fare. Det er ingen tilfeldighet at mange godt voksne som så denne oppskytningen ga uttrykk for at det ga dem Apollo-følelsen.

Det var oss

La oss erkjenne det: Vi lever i ganske begredelige tider. Mange av de store fremskrittene vi har gjort de siste tiårene er truet, autokrater rykker frem verden over og USA styres av et kognitivt svekket “stabilt geni”. Det er vanskelig å se fremover og oppover i en slik verden, men det var det Falcon Heavy lot oss gjøre. I noen få minutter en kald februarkveld kunne vi løfte blikket fra smarttelefonenen våre og se universet i all sin velde. Reflektere over de enorme mulighetene som ligger der ute, glede oss over kreativiteten som gjør oss istand til å bygge raketter som kan lande side om side i solen.

Det var en påminnelse om hvor store vi kan være, hvor langt vi kan strekke oss hvis vi bare vil. “Edelt er mennesket, verden er rik”.