Du och jag, Alfred. Den setningen er et av mine tidligste og beste minner fra kino. Det er det Emil sier til gårdsgutten Alfred når de deler et fint øyeblikk sammen, i filmene om livet på Lønneberga. Og det er de første ordene som kommer til meg nå som vi har mistet Linus, vår høyt elskede familiekatt gjennom 13 år.

Du og jeg, Linus. Det var et spesielt forhold mellom oss to, helt fra du kom til oss i en pappkasse sammen med søsteren din Ada. Hun valgte seg raskt Jorunn som sitt menneske, du valgte meg. Dere kunne bytte på av og til, i et slikt snodig rollebytte som dere også hadde på andre områder. Men for det meste var det oss. Det var meg du kom til når du ville ha noe – mat, luftetur, kos, varme. Du kom når jeg kalte på deg (ofte i hopp og sprang over plenen om du var utendørs), klinte deg tett inntil meg så snart jeg la meg nedpå en seng eller sofa. Et par stryk over ryggen, og du satte igang med å male som besatt. Malemester Linus, det var du.

Jeg pleide å kalle deg for kollegaen min, og mente det langt mer alvorlig enn folk antok. Som forfatter arbeider jeg alene, og jeg satte enormt stor pris på å ha deg å prate med (det finnes som kjent to slags folk – de som snakker med dyra sine og de som lyver om det). Vår 13 år lange konversasjon gikk begge veier. Du brukte ikke stemmen særlig ofte (Ada er den pratsomme av dere), men var desto ivrigere etter å snakke med kroppen. Dunke det lille hodet ditt mot armen for å få oppmerksomhet, hoppe opp på og legge deg på låret mitt når jeg satt i sofaen, stryke verdens mykeste pels mot kinnet mitt når verden gikk meg imot.

Det spøkes gjerne med at katter ikke har eiere, men tjenestefolk. Men jeg følte meg aldri som noen av delene sammen med deg. For meg var du rett og slett en venn som tilfeldigvis hadde poter og pels. Hva som foregikk inni din forunderlige kattehjerne vil jeg aldri få vite, men årene vi tilbragte sammen ga meg en følelse av at vi lærte hverandre å kjenne. Du kunne lese mange av mine følelser, og din ordløse trøst har vært umåtelig viktig for meg i de siste knallharde årene. Jeg kunne også lese deg. Lenge før du fikk kreftdiagnosen som beseglet din skjebne, skjønte jeg på deg at noe ikke var som det skulle.

Vi pleide alltid å si at verden var litt for stor for deg. Fra du var kattunge kunne du være skvetten, og når du kom rasende inn på stuegulvet etter en tur i parken hadde du ofte et blikk som styggen sjøl var i hælene på deg. Men inne hos menneskene dine, på de mange trygge stedene du hadde i vår byleilighet, fant du harmoni og ro. Der viste du deg som den snille og sosiale katten venner og familie husker, en som aldri klorte et menneske i sinne. Med åra ble du stadig mer godmodig, og mang en unge i nabolaget fikk sin første katteopplevelse ved å stryke forsiktig over din krumme rygg.

Jeg innbiller meg at ditt milde lynne delvis skyldes vår innsats. Jorunn og jeg sørget for at du fikk vokse opp i en park, med tilgang til busker og kratt. Du fikk være katt så mye du orket. Men samtidig fikk du et trygt hjem, mye oppmerksomhet og kjærlighet (og god og sunn mat, ikke å forglemme!) som gjorde at du knyttet deg til menneskene rundt deg. Jeg vet ikke om du visste at du ble elsket. Jeg tror vel i grunnen ikke det, om jeg skal være ærlig. Men jeg vet at du oppførte deg som om du visste det. Og det holder i massevis, slik det alltid gjør mellom venner.

Et annet minne: Jeg sitter på Kolsåsbanen, som gikk fra min barndoms Bærum og inn til Oslo. Vognene er gamle og blåmalte, bygd i tre og dekorert på innsiden med reklameplakater som ser ut som om de har hengt der siden 1950-tallet. En plakat gjør spesielt inntrykk på meg. Jeg tror den må ha vært satt opp for Dyrebeskyttelsen. Under et bilde av en hund står ordene: “Man kan bli like så glad i et dyr som i et menneske”.

Sitatet var tillagt biskop Kristian Schjelderup, kjent for sin motstand mot nazismen og liberale kristentro i etterkrigsårene. Altså ingen hvem som helst da jeg vokste opp. At en slik mann kunne ha sagt dette gjorde dypt inntrykk på meg. Det var en dristig uttalelse den gang, og er det for mange fremdeles. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han hadde rett, den gode biskopen. Vi blir usigelig glade i dyra våre, og sorgen blir desto dypere når de går bort.

Farvel, Linus. Takk for at vi fikk lov til å dele så mange år med en så vakker og enestående sjel som deg. Takk for at du alltid var en så god kattekompis, bror, kollega og venn.

Du og jeg, vet du.