For 20 år siden utga jeg “Fremtiden – hva vil skje etter år 2000?” Nå er det på tide å gå boka etter i sømmene, som seg hør og bør en fagbokforfatter.

Tittelen gir inntrykk av at jeg har produsert en lang serie med spådommer, og ved første øyekast virker det også slik. Men hensikten med boka var ikke å forutsi fremtiden så mye som å lære ungdom (som skal leve mye lenger i fremtiden enn oss voksne) hvordan man kan tenke på den. Derfor er de to første kapitlene en innføring i vitenskapelig spåmannskunst, jeg tar stort sett forbehold når jeg omtaler konkrete hendelser og teknologier og avrunder ved å understreke hvor latterlig utdatert teksten vil virke i 2050.

Dette kapitlet – som resten av boka – kan du for øvrig lese online i Nasjonalbibliotekets Bokhylla.no, et fabelaktig verktøy for alle som gjør research på norsk. Og altså en nådeløs avslører av faglitterære forfatteres utdaterte nedtegnelser. I hele min gjennomgang av “Fremtiden” vil jeg lenke til de relevante sidene i bokhylla-utgaven, så du kan sjekke hva jeg opprinnelig skrev om du ønsker det. Men altså: kapittel 1 (“Til deg som lever nå“), 2 (“Slik spår du om fremtiden“) og 22 (“Til deg som lever i fremtiden“) er av det mer generelle slaget og trenger ingen fremtidssjekk.

Kapittel 3, “En farlig fremtid”, derimot… Kapitlet innledes med setningen “Den som tror på dystopier har mange gode argumenter. På mange måter står det ille til med Jorda.” Her åpner jeg med at det haster å gjøre noe med miljøproblemene, og at alt vi klarer å få til før 2050 kan få avgjørende betydning i tusenvis av år. Det utsagnet har tålt tidens tann. 2050 rager større enn noensinne i den pågående miljødebatten, enten det er grønt skifte eller klimaendringer vi snakker om.

Jeg skriver om giftig avfall og minner om at det ikke er plassmangel som er problemet men spredningen i naturen. I 1999 var det lite kunnskap om hvordan plast og ikke minst mikroplast skader alle nivåer av økosystemet, så det nevner jeg ikke. Dette er et eksempel på noe vi ofte ser i fremtidstenkning, der en generell uttalelse om fremtiden “fanger opp” senere kunnskap eller teknologiutvikling og derfor står seg som spådom. Et annet eksempel på dette er nettøkonomien: Flere tiår før sosiale medier, strømmetjenester og datamaskiner i lommen ble disse mulighetene drøftet i generelle vendinger i konsulentrapporter og science fiction. For oss som leste slik litteratur var det ofte noe gjenkjennelig ved IT-bransjen etter 2000.

Et punkt jeg ikke er like fornøyd med, er det som handler om håndtering av kjerneavfall. I “Fremtiden” er jeg gjennomgående negativ til kjernekraft, og der har jeg skiftet syn det siste tiåret. Det som står om lagring av radioaktivt avfall er i hovedsak korrekt fremdeles, men nå vet jeg at dagens “skitne” kjernekraftverk er et direkte resultat av manglende forskning og utvikling på området. Jeg tror også kjernekraft trengs for å fase ut all fossil energi raskt nok (igjen: 2050 er et viktig årstall), rett og slett fordi sol, vind og bio ikke er istand til å dekke alle behovene som idag dekkes av olje, gass og kull. I en ny utgave av boka ville jeg ha hektet på noen setninger om dette.

Jeg bruker en del plass på grønne storbyer i kapitlet, og som innbygger i en by (Oslo) rett etter et valg der miljøet sto sentralt er jeg fornøyd med treffsikkerheten. Leste du denne boka i 1999, fikk du en forsmak på en debatt som nå går i store deler av det rike nord og stadig flere steder utenfor. Eksempelet på grønt byliv jeg velger meg i boka er den brasilianske byen Curitiba, som ble sett på som et “miljøfyrtårn” på denne tiden. Såvidt jeg kan se, har byen beholdt mye av denne statusen: Curitiba har et svært omfattende kollektivtransportsystem, har stått på flere lister over byer med miljøvennlig byplanlegging og har klart å redusere utslippene fra biltrafikken.

Curitibas effektive busstransportsystem ble en modell for byer i mange andre land

Nå var det ikke min spådom at Curitiba fortsatt ville være en miljøby i fremtiden, jeg brukte det kun som eksempel på tiltak og teknologier som ville tvinge seg fram andre steder. Og der traff jeg blink. Ditto for avsnittene om grønne skatter og miljøregnskap for produkter, som også står høyt på dagsorden i 2019. Her bør jeg kanskje minne om at miljødebatten så annerledes ut i 1999. Selv om SV hadde vokst seg store og grønne under Erik Solheim (i 2001 fikk partiet 12,5% av stemmene) sto miljø og ikke minst klima ellers lavt på dagsorden. Å gjøre dette til det første temaet i en bok om fremtiden, var nok mindre åpenbart den gang enn det ville vært idag.

De to siste underkapitlene handler om klimaendringer og masseutdøing av arter, og der er det deprimerende nok svært lite å endre på. Jeg skulle så gjerne ønske at forskernes prognoser hadde endret seg i mer positiv retning fra da jeg skrev at “Rike land vil kanskje ha råd til å beskytte byene sine mot det stigende havet. Verre er det med små og fattige land. […] Millioner kan komme til å flykte fra oversvømte områder. Mennesker som må flykte på grunn av klimaforandringer har allerede fått et navn: Klimaflyktninger.”

Utviklingen siden 1999 gir ingen grunn til å rette opp i min opprinnelige tekst – dessverre

Det hadde vært fint å rapportere at det ikke lenger var slik at stadig flere arter (også insekter!) trues av utryddelse og at vi ikke ville trenge mange genbanker for å ta vare på arvestoffet til planer og dyr som forsvinner. Som frøbanken vi opprettet i 2008 – på det stadig varmere Svalbard. Årsaken til at det er lite å sette fingeren på er deprimerende nok at problemene og forslagene til løsninger i hovedsak er de samme som i 1999. Det er også den politiske handlingslammelsen i møte med dem.

Jeg er normalt begeistret for teknologi og har stor tro på dens evne til å endre samfunnet, men i dette tilfellet har jeg liten tillit til at innovasjon vil redde oss. Det hadde vært kjekt med en teknologisk “kvikk fiks” på klimaproblemet, men vi er faktisk ikke nærmere det i dag enn vi var i 1999 (jeg ser på deg, “månelandingen“).

Så hva var trendene jeg overså, bortsett fra mikroplast og massedød av bier? Som så ofte i fremtidstenkning fanget jeg ikke opp de samfunnsmessige og sosiale virkningene. Jeg burde ha sett det folkelige engasjementet som har vokst frem. Demonstrasjoner, mentale skifter som “flyskam” og lederskikkelser som Greta Thunberg. Og ikke minst burde jeg ha sett motreaksjonene eller fornektelsen av krisen om man vil. Konspiranoia, antivax og klimaskepsis – intet av dette er nytt.

Min (helt uhildete) vurdering av kapittel 3 i “Fremtiden”:

Alle artikler i denne serien