Min faste meditasjons-app, “Waking Up with Sam Harris”, har minnet meg om at det nå er en måned siden jeg begynte å meditere fast. Jeg valgte å gjøre dette til min nye morgenrutine etter at jeg fullførte kurset i “Mindful Eating” som jeg har skrevet om tidligere i denne bloggen. Det var mer eller mindre tilfeldig at jeg valgte akkurat Harris’ app (det var en venn som tipset meg om den), men formen og innholdet føltes veldig riktig for meg der og da.

Etter mindfullness-kurset trengte jeg litt tid til å tenke meg om. Det jeg hadde lært hadde gjort inntrykk på meg, men var meditasjon meg liksom? De fleste jeg kjente som hadde prøvd det, hadde konkludert med at det ikke funket for dem. At det ble for rart å bare sitte der med lukkede øyne og forsøke å komme bort fra seg selv. Det som gjorde utslaget for meg var noe som skjedde knapt ti dager etter kursavslutning: Matsuget jeg hadde slitt med i hele kursperioden (og som jeg har skrevet om her) forsvant.

Det har matsuget gjort før – jeg har forlengst innsett at min overspising kommer og går. Derfor har jeg også opplevd at matsug er blitt borte tidligere, men aldri på denne måten. Det var som om en bryter var skrudd av: Jeg sovnet en torsdag kveld i én tilstand og våknet en fredag morgen i en annen. Jeg skjønte ikke helt hvordan det brå skiftet hang sammen med kurset, kanskje var det bare at jeg nå var mer bevisst på overspisingen og derfor la merke til endringer jeg tidligere hadde oversett.

Men det var likevel for viktig til at jeg bare kunne la det fare. Jeg måtte utforske det nærmere, åpnet “Waking Up” og begav meg inn et helt nytt og ukjent landskap. Ja, for det gikk ikke mange dagene før jeg innså at “mindful eating” bare var en bitte liten del av et veldig stort bilde. At det jeg hadde gitt meg ut på var en reise som kunne vare i måneder og år, om ikke resten av livet. Man skal selvsagt være forsiktig med å uttale for tidlig, men så langt er det en reise som utelukkende har vært berikende og oppløftende.

Om å erkjenne sin egen bevissthet

Det viktigste nye jeg har lært siden mindfullness-kurset, er hvor sentralt bevisstheten står i denne typen meditasjon. Mange av øvelsene jeg har gjort har handlet om å utforske min egen bevissthet, finne ut hvordan den fungerer om man vil. Dette er vanskelig å beskrive med ord for en som ikke har gjort det, men la gå: Når jeg nå mediterer, er jeg omgitt av bevisstheten min. Meditasjonen har lært meg at bevisstheten ikke har noen kjerne eller sentrum, og den sitter definitivt ikke bak øynene.

Isteden er bevisstheten et rom som tanker, følelser, minner og sanseinntrykk dukker opp i. Begrepet “appear in consciousness” brukes mye, og det er en god beskrivelse av hva jeg opplever når jeg lykkes med øvelser. Det viktigste gjennombruddet kom for omlag en uke siden, da jeg innså at mens jeg var istand til å se mine tanker og følelser dukke opp i bevisstheten kunne jeg ikke se hvor de kom fra. I den grad jeg har tenkt over det, har jeg alltid forestilt meg at mine tanker mine skapes av meg, at det finnes en “egentlig” Eirik der inne som er tankenes forfatter og følelsenes opphavsmann.

Så sitter jeg der og gransker tankene mine idet de dukker opp i bevisstheten, og ser ingen spor etter forfatteren. Tankene er definitivt “mine”, men hvem formulerte dem? Og – dette er et spørsmål Sam Harris stadig gjentar, men som han enn så lenge ikke har svart på – hvor går tankene hen etter at de har dukket opp i bevisstheten for så å forsvinne igjen? Som tanker, følelser, minner og sanseuttrykk alltid gjør. Intet er varig i bevisstheten, ting dukker hele tiden og og driver en stund forbi før de forsvinner, omtrent som slike urenheter de fleste av oss har i øynene.

Dette er ingen liten erkjennelse, og jeg innser jo at all min lesing av tung faglitteratur med et filosofisk tilsnitt kan ha ha gjort det lettere for meg å komme hit. Om du vil vite litt mer om hva Harris (og mange med ham) mener “jeg’et” egentlig er, kan jeg anbefale dette intervjuet der han blant annet sier: “I think that both the “I” and the “me” are actually ever-changing narratives generated by our brain to provide a coherent framework to organize the output of all the factors that contribute to our thoughts and behaviors.”

Puh! Jeg vet, man får litt bakoversveis. Og det er rimelig å spørre hva i himmelens navn slike høytsvevende tanker har å gjøre med problemet som opprinnelig dro meg inn i dette, nemlig overvekten min? Det viser seg at alt henger sammen med alt, også i dette tilfellet.

Bevissthet som rom og overspising

For en uke siden dukket matsuget opp igjen, slik jeg visste at det kom til å gjøre. Det finnes ingen kvikk fiks på disse problemene, som jeg vel har sagt en og annen gang tidligere. 🙂 Men denne gangen var jeg faktisk forberedt. Idet jeg skulle til å gå løs på et rør med Pringles som egentlig var kjøpt til noen andre, stoppet jeg opp og gjorde som jeg lærte på kurset og tok en “mindful break” eller meditasjonspause om du vil. Jeg lukket øynene, trakk pusten dypt et par ganger og minnet meg selv om at følelsen av matsug bare er nok en “ting” som dukker opp i bevisstheten.

Jeg fulgte matsugets vei gjennom bevissthetens rom, og opplevde at det rett og slett forsvant – det gikk samme vei som alle andre tanker og følelser. Hvor det gikk vet jeg altså ikke, men hva så? Der og da var jeg bare sjeleglad for at jeg hadde klart å mestre en trang som ellers er nærmest uimotståelig. Distraksjon er sikkert en del av forklaringen her. Ved å fokusere på bevisstheten var oppmerksomheten min rettet mot noe annet enn det akk så fristende potetgullet.

Men det er også et element av analyse i øvelsen slik jeg gjør den nå. I den korte stunden matsuget drev gjennom bevissthetsrommet opphørte det å være en formløs, ubeskrivelig klump og ble istedet et “noe”. Et objekt jeg kunne observere og delvis analysere. Det tok meg ikke lang tid å fastslå årsaken til at matsuget dukket opp der og da: Jeg hadde nettopp opplevd nok en nedslående episode blant utallige andre i hverdagen som pårørende med døgnvakt. Heller ikke her var mitt indre “jeg” i førersetet, isteden var det altså faktorer hinsides min kontroll som skapte situasjonen og følelsen den utløste.

Jeg innså raskt at den samme metoden kan brukes i alle slags situasjoner der jeg er i ferd med å bli overveldet av en følelse. Enten det er irritasjon over folk ved nabobordet på en kafé eller raseri over bilister som ikke tar hensyn når jeg forsøker å krysse veien, er målet ikke å kvitte seg med følelsene. Det verken vil eller kan jeg. Følelser vil dukke opp i bevisstheten enten jeg liker det eller ei. Det meditasjonen isteden hjelper meg med, er å forstå dem og dermed håndtere dem på en bedre måte.

Denne erkjennelsen er så viktig at den mer enn rettferdiggjør tiden og engasjementet jeg investerer. Og den gir håp om at det vil komme nye mentale gjennombrudd lenger ned i løpet.

Nordlys bak lukkede øyne

Tre uker inn i kurset hadde jeg en merkverdig opplevelse. Jeg mediterte for en gangs skyld om ettermiddagen, vanligvis unngår jeg dette fordi tankene og følelsene som bygger seg opp i løpet av dagen gjør det vanskeligere å komme i hakk. En god meditasjon kan dessuten sette en god tone for resten av dagen, men nok om det. Jeg satt der en ettermiddag, det var vintermørkt utendørs, lyset var skrudd av og jeg hadde støydempende høretelefoner på.

Sirka halvveis ut i meditasjonen kjente jeg at øvelsen var krevende. Det handlet om å fokusere på følelse som objekt i bevisstheten, og etter en lang dag strakte det min mentale kapasitet til det ytterste. Jeg hadde nærmest følelsen av at jeg var i ferd med å duppe av eller “sone ut”, da det plutselig skjedde. Midt i synsfeltet (man har fremdeles det selv om øynene er lukket) så jeg plutselig noe som lignet på en regnbuefarget blomst. Den roterte, foldet seg ut og forsvant så like lydløst som den hadde dukket opp.

Jeg skjønte med én gang at dette var en synshallusinasjon. En normal reaksjon ville kanskje være overraskelse eller frykt, men som tidligere epileptiker har jeg hatt så mange hallusinatoriske opplevelser at jeg isteden ble nysgjerrig. Jeg googlet og fant at synshallusinasjoner under meditasjon er ganske vanlige. De ses gjerne på som et tegn på at man er kommet et stykke på vei med meditasjonen sin, at man klarer å stimulere nye deler av hjernen om du vil. Det vanligste er å se fargerike flekker og striper som kan danne mønstre, slik jeg gjorde.

Jeg innså at jeg ikke var i ferd med å “sone ut” da dette skjedde, men isteden var i ferd med å “sone inn”, å komme til et annet nivå av meditasjon. Noen dagere senere fikk jeg bekreftet dette inntrykket. Da var jeg på en heldags meditasjons-“retreat”, det var siste del av mindfullness-kurset. I fem timer mediterte vi og gjorde øvelser. Etter noen timer skjedde det altså igjen. Under dyp meditasjon dukket grønne og blå og fiolette flekker opp bak mine lukkede øyelokk. De danset og virvlet rundt, og lignet mest av alt et kraftig nordlysutbrudd.

Jeg kunne skru av lysshowet ved å åpne øynene et sekund, men det kom tilbake etter en tid, gang på gang. Det var da jeg innså hvorfor mange mener hallusinasjoner mer er til distraksjon enn nytte for meditasjon. Men jeg kunne likevel ikke unngå å fascineres. Lysshowet (som forøvrig ikke har dukket opp siden) er ikke bare vakkert men en kraftfull påminnelse om det som for meg er kjernetanken bak meditasjon: Det bor mye mer i hver av oss enn de fleste er klar over eller får lov til å oppleve. Vi har alle et indre univers det er verdt å utforske – på linje med det ytre som omgir oss på alle kanter.

Det passer ikke for alle

Jeg vet at jeg høres nyfrelst ut her, og greit nok: Avslørt! 🙂 Men sant å si er dette ikke et forsøk på å få deg til å prøve mindfullness eller andre former for meditasjon. Noe av det jeg oftest hører når jeg nevner hva jeg holder på med for tiden er at “mindfullness passer ikke for meg”. Når folk som har prøvd det sier det, er det sikkert en riktig vurdering. Meditasjon handler om selvinnsikt, og om innsikten du kommer til er at dette ikke er din greie så skal ikke jeg komme her og komme her. Det går veldig fint an å leve uten disse teknikkene.

Det finnes også situasjoner der meditasjon kan være direkte skadelig. Det er mange psykiske tilstander som ikke går godt overens med å sitte alene med lukkede øyne og føre lange samtaler med seg selv. Gode veiledere advarer alltid om dette, og det er også grunnen til at “Mindful eating”-kurset har et motivasjonsintervju i forkant. Etter femtimers-retreaten jeg nevner over, hadde vi en gruppesamtale som delvis handlet om å sjekke at vi alle hadde det bra. Hjernen din er et mektig redskap. Bruk den med fornuft og varsomhet.