Mens det går dårlig for en stor del av Jordas arter, er det en art det går bra for. Altfor bra.

Slik åpner kapittel 4 i min bok «Fremtiden – hva vil skje etter 2000», som altså kan leses gratis og lovlig på Nasjonalbibliotekets bokhylla-satsing. Arten jeg snakker om er selvsagt oss, Homo sapiens, som er blitt totalt dominerende på kloden de siste hundreårene. Vårt overherredømme skyldes ikke bare overlegen intelligens og teknologi, men også vårt blotte antall. Vi er uten sammenligning det mest tallrike store dyret på Jorda med et antall på 7,7 millarder når jeg skriver dette, og alle de andre tallrike store dyra er våre husdyr og kjæledyr. Det betyr at vi og kuer og griser og sauer og hunder og katter legger beslag på brorparten av god matjord, spiselige planter, fisk og andre livsviktige ressurser.

Jordas befolkning fra 1800 til 2100 som funksjon av antall barn per familie. Ettbarnsfamilien er fremtiden, åpenbart! Kilde: Our World in Data.

Da jeg skrev kapitlet var det 5,9 milliarder mennesker på Jorda. En økning på 1,8 milliarder er nesten tre ganger Europas samlede befolkning, og vi fortsetter å øke i antall med over 80 millioner i året. Mens jeg har ordet «eksplosjon» i behold, kan jeg ikke si det samme om en setning som dukker opp i kapitlets tredje avsnitt: «Befolkningseksplosjonen regnes som et av de største problemene vi står overfor.» Dette er rett og slett ikke riktig. Det var feil da jeg skrev det, og er om mulig enda mer feil idag. I den grad befolkning er på dagsorden handler det mest om migrasjon eller det motsatte av befolkningvekst – de fallende barnetallene i stadig flere land.

Det er flere gode grunner til at befolkningseksplosjonen ikke snakkes så mye om. For det første har vi en historikk med feilslåtte dommedagsscenarier basert på befolkningsvekst, fra Thomas Malthus for to hundre år siden til Romaklubben og «Grenser for vekst» på 1970-tallet. Som jeg skriver i kapitlet klarte vi å innovere oss ut av problemet med stadig flere munner å mette, ikke minst takket være mer effektive dyrkingsmetoder i landbruket. Uten å nevne det i boka (den er for barn og unge, tross alt) refererer jeg her egentlig til den klassiske Ehrlich-Simon-debatten blant demografer og økonomer.

Paul Ehrlich er biologen som skrev bestselgeren «The Population Bomb» i 1968, der han spådde sult og sammenbrudd i store deler av verden – også det rike nord – om ikke befolkningsveksten stoppet. Julian Simon var økonomen som skrev bestselgeren «The Ultimate Resource», der han bl.a. argumenterer for at flere mennesker er en bra ting fordi det betyr flere hjerner til å løse problemene våre. Til sjuende og sist er menneskelig intelligens og skaperevne den ultimate ressurs, som setter oss i stand til å heve oss over begrensningene som skapes av andre naturressurser. Så langt har Simon utvilsomt «vunnet» diskusjonen, ikke minst fordi katastrofene Ehrlich spådde aldri kom.

Men som jeg er inne på i teksten, og viser med et sitat av John Stuart Mill, handler det om mer enn bare trygge økonomiske vilkår for mennesker. Det handler også om naturen rundt oss, om «plass til naturens spontane aktivitet» som Mill skriver, om en verden der vill natur er i ferd med å forsvinne og dra med seg enorme materielle og ikke-materielle verdier i dragsuget. Dette er rett og slett biologi 001: Én art kan ikke øke eksplosivt i antall uten at det påvirker andre arter rundt den, ofte på en negativ måte. Økonomi er ikke et nullsumspill, men naturprosesser på en begrenset klode er det overraskende ofte. Homo sapiens‘ brød er bokstavelig mange andre arters død.

Seks millioner menn ble sterilisert under en unntakstilstand i India i 1976, og mange fattige ble lurt eller presset. Her mottar steriliserte menn klokker og smør i «gave». Kilde.

Likevel forstår jeg hvorfor det er vanskelig å ta tak i befolkningseksplosjonen. Ønsker vi å gjøre noe med den, havner vi fort i ganske tvilsomt selskap, som Kina med sin ettbarnspolitikk, India med massesteriliseringen på 1970-tallet og ikke minst raseteoriene som førte til sterilisering av mennesker med «uønskede» gener før og under annen verdenskrig. Siden de fleste land som fremdeles har høy befolkningsvekst ligger i Afrika og andre deler av det fattige sør, får debatten om dagens befolkningseksplosjon veldig raskt rasistiske undertoner. Mitt inntrykk er at mange miljøengasjerte er opptatt av problemet, men rett og slett ikke orker den grisete tonen som ofte følger i kjølvannet når spørsmålet reises.

Dessuten er det ikke akkurat slik at befolkning er lett å styre politisk. Veksten i folketallet de siste to hundre årene kom ikke som følge av noen bevisst plan, men er snarere resultatet av tekniske, vitenskapelige og sosiale gjennombrudd som aldri var ment å øke antall barnefødsler. Kunstgjødsel, landbruksmaskiner, vaksine og velferdsstat ble ikke oppfunnet for at vi en dag skulle bli 8 milliarder, for å si det sånn. Ditto for det globale demografiske skiftet vi er inne i, der stadig flere land (over 100 når dette skrives) har gått fra fødelsoverskudd til underskudd. Uten innvandring vil det uvegerlig føre til at befolkningen begynner å krympe, noe vi allerede ser i Japan.

2.1 barn i snitt regnes som nødvendig for å opprettholde en befolkning uten innvandring. Norge har ligget under dette siden tidlig 70-tall. Kilde: Our World in Data

Fallet i barnetallene var ikke et resultat av at statsledere møttes og ble enige om å lage færre mennesker. Som jeg skriver i «Fremtiden» var og er det et samspill av faktorer som kvinnekamp, p-pillen, deltakelse i arbeidslivet, utdanning, selvbestemt abort og likestillingslover. Og dette er selvsagt også en forklaring på at debatten om befolkningsveksten er så grundig parkert: Problemet er jo i ferd med å løses helt av seg selv! Ifølge FNs befolkningsprognoser vil Jordas befolkning toppe seg rundt 12 – 14 milliarder mennesker i 2100, for så å begynne å falle. Lenge før den tid vil antagelig befolkningsdebatten handle om hvordan man unngår at hele nasjoner forsvinner fordi det ikke fødes unger nok til å holde befolkningen ved like.

Fra ca 2040 vil Afrika være det eneste kontinentet som opplever rask vekst. Ellers er trenden stagnasjon eller fall. Kilde: Our World in Data

Så ja, her bommet jeg grundig. Selv veksten blir ikke oppfattet som et problem, og jeg får heller fram de sidene ved befolkningutviklingen som faktisk er skremmende. Den kanskje viktigste er gapet mellom det rike nord og det fattige sør. Prognosene viser at Afrika vil være det siste kontinentet som opplever sterk befolkningsvekst før det topper seg og dabber av etter århundreskiftet. Litt avhengig av prognosene, regner FN med at Afrikas befolkning vil øke fra dagens 1,3 milliarder til mellom 4 og 5 milliarder i 2100. Det er mange nye munner å mette og skoleplasser å skaffe på et kontinent der flertallet av stater sliter med å dekke grunnleggende behov. Det vil trenges en massiv økonomisk vekst for å lykkes, og den må nødvendigvis påvirke miljøet.

Legg så til at Afrika ligger an til å rammes ekstra hardt av klimaendringene, og vi kan få en horribel «perfekt storm» av problemer. Noen av problemene kan avhjelpes ved at unge afrikanere emigrerer til til det rike nord, som vil få et skrikende behov for arbeidskraft når eldrebølgen slår inn for fullt. Men et Europa med en befolkning på litt over 600 millioner i 2100 har rett og slett ikke nok arbeidsplasser å tilby, spesielt ikke hvis robotisering slår inn for fullt, mer om dette i en senere bloggposting. Vi er med andre ord på vei på mot en asymmetrisk befolkningskrise der et samspill med andre drivkrefter (klimaendringer, økonomiske forskjeller) skaper de største truslene.

Samtidig ligger det, i perioden etter 2100, et stort potensial for samfunnsendring. I en verden der befolkningen har flatet ut eller begynt å falle i alle land, vil belastningen på miljøet gradvis begynne å avta. I løpet av noen hundre år kan antall Homo sapiens falle fra en topp på 14 milliarder ned mot det halve eller enda lavere. Dette første globale fallet i befolkningen siden industrialderen begynte for to hundre for to hundre år siden vil også endre verdensøkonomien totalt. Befolkningsvekst har vært en ekstremt viktig driver for vekst i etterspørsel og derfor øknomisk vekst i sin alminnelighet. Det «nullvekstsamfunnet» som mange i miljøbevegelsen har snakket om kan komme i denne perioden, ikke som resultat av politiske vedtak men som følge av at – som det sies blant befolkningsforskere – «demography is destiny».

Alle tall og fakta jeg trengte for å tegne disse bildene hadde jeg for hånden i 1999, men jeg lyktes ikke med å sette dem sammen på en måte jeg vil stå for idag. Kapitlet om befolkningseksplosjonen regner jeg derfor som mislykket, og det beste som kan sies om det er at også er befriende kort. Jeg hadde tenkt å gi terningkast 2 fordi tallmaterialet som presenteres er korrekt. Men så leste jeg det siste underkapitlet, «Barnesøknader«, om igjen. Poenget her er at jeg tror andre regjeringer kan følge i Kinas fotspor og innføre ettbarnspolitikk, bortsett fra at de vil gå enda hardere til verks og kreve at foreldre søker myndighetene om å få barn. Huff og huff.

Min vurdering av kapittel 4 i “Fremtiden”:

Alle artikler i denne serien

Illustratør for tegningen øverst: Birgitte Kolbeinsen.