Jeg liker å se på meg selv som relativt eventyrlysten i matveien (noe skal jeg forklare magemålet med), selv om jeg i sin tid satte grensen ved frityrstekte mopane-larver i Zimabwe. På lørdag spiste Jorunn og jeg lunsj på en hyggelig vietnamesisk restaurant i en sidegate til Torggata. Spisekartet var rikholdig og snilt nok, men på oversikten over drikkevarer fant jeg noe som pirret min indre Andrew “Bizarre Foods” Zimmern. Jeg valgte å stå over kokosmelk med røde bønner i denne omgang, isteden falt blikket mitt på “Lon Gan fruktdrikk”.
Jeg hadde ingen anelse om hva dette var, og det sto ingen beskrivelse på menyen. Men det finnes få ting i verden jeg er svakere for enn tropefrukter, så etter noen minutter satte den hyggelige servitrisen et høyt glass på bordet foran meg. Utseendet var interessant nok: en brunoransje, tjuktflytende væske med isbiter i, toppet av et lag med noe som så ut som små, brune sylteløk. Smaken var like unik: en snodig blanding av søt litchi-frukt (også kjent som kjærlighetsfrukt, og vanlig på kinarestauranter) og te. Jorunn prøvde seg også, og påpekte at væsken også hadde et hint av noe røkt, nesten bacon-aktig.
Vi fullførte måltidet, og da servitrisen kom bort spurte jeg henne hva vi hadde drukket. Hun bekreftet at det dreide seg om en populær frukt, og at den også inneholdt “tørket fettrør, fra dyr.” Vi takket pent og forlot restauranten, men jeg var ikke kommet langt nedover gaten før jeg virkelig kjente det tørkede fettrøret – hva nå det måtte være. Munnen var plutselig fylt av en søtlig, kjøttaktig smak, og med hodet fullt av fantasier om tørket, røkt og pulverisert svinemage stormet jeg rett inn på nærmeste 7-Eleven og kjøpte en boks appelsinjuice for å rense vekk smaken.
Vel hjemme igjen var Google første stopp, men for en sjelden gangs skyld var det ikke mulig å finne et entydig svar som ga meg fred i sjelen. Søk på Lon Gan, eller for den saks skyld Long An, ga bare et rimelig alternativ, nemlig Longan-frukten (etter at Google hadde satt meg på sporet, fant jeg også en artikkel om longan i Store Norske, hvis søkefunksjon ikke er istand til å gjette på alternative stavemåter). Den er også kjent som drageøye, er i slekt med litchi og er populær i Øst-Asia. Og ikke minst:

For drying, the fruits are first heated to shrink the flesh and facilitate peeling of the rind. Then the seeds are removed and the flesh dried over a slow fire. The dried product is black, leathery and smoky in flavor and is mainly used to prepare an infusion drunk for refreshment.

Svart, læraktig og røyksmak med et preg av te: det var nok kokt, tørket longan jeg drakk. Men så var det fettrøret da. Hvor kommer det inn i bildet? Vi må nok tilbake og spørre litt nærmere, men i mellomtiden lar jeg spørsmålet stå åpent. Er det forresten noen andre som har hatt bisarre matopplevelser i det siste? (Nei, lutefisk, smalahove og fisk i varierende grader av forråtnelse teller ikke… 😉