Etter å ha brukt Linux som mitt viktigste arbeids-operativsystem i elleve år, har jeg kastet inn håndklet og gått tilbake til Windows. Nærmere bestemt Windows 7 Professional, på en splitter ny HP Touchsmart-PC. Det er ikke med lett hjerte jeg gjør dette, da jeg har enormt stor sans for prinsippene bak åpen programvare og kan takke Linux-miljøet for mange års trygg og brukervennlig databruk. Men som frilanser med hjemmekontor har jeg hele tiden måttet følge et grunnprinsipp: valget av operativsystem kunne ikke komme i veien for arbeidet mitt.


Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.
Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.
I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.
Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.
Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.
Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.
Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.