Etter at Linus gikk bort har mange spurt hvordan det går med hans gjenlevende søster Ada. Omtanken som vises er varmende, og jeg kan love at vi også har vært opptatt av dette. Vår store frykt for kattene var at en av dem skulle bli igjen alene, og det er jo nå blitt en realitet. Fordi jeg fremdeles er den som har hjemmekontor/pårørendevakt det meste av tiden, har jeg rik anledning til å observere Adas atferd. Her er noe av det jeg har sett så langt.

De siste ukene før Linus døde virket det som om Ada trakk seg bort fra broren sin, det var som om hun ikke kjente ham igjen. Jeg må innrømme at jeg stusset over reaksjonen. Ville ikke det naturlige være å undersøke hva som var galt, og kanskje henge mer sammen med ham enn vanlig? Så gikk det opp for meg at jeg gjorde en klassisk feil i vårt forhold til dyr: Jeg tenkte som et menneske. Fra Adas katteperspektiv så det sikkert ganske annerledes ut. For eksempel er det høyst usikkert om Ada “vet” at Linus var broren hennes, enn si har en idé om søskenbånd som noe spesielt viktig.

For henne var Linus en katt hun har levd sammen med så lenge hun kan huske. Mens forskere har funnet mange tegn på morskjærlighet blant katter, ser søskenkjærlighet ut til å være et menneskefenomen. Dessuten: Linus var virkelig syk. Kreften som til slutt gjorde det nødvendig med en siste tur til dyrlegen herjet i den lille kroppen, og flere operasjoner og store undersøkelser førte til at han både luktet og så annerledes ut. Selv jeg kunne kjenne at Linus ikke luktet så godt som før, så hvordan Ada med sin langt mer følsomme nese oppfattet det kan jeg knapt forestille meg.

Som de fleste kreftpasienter i siste stadium oppførte Linus seg annerledes de siste dagene. Han ble skrøpelig, gikk ustøtt og spiste lite mens vi ventet på svaret fra en siste CT-undersøkelse. For meg virket han på det tidspunktet akkurat så syk som han faktisk var, og igjen: For et halvvilt dyr som Ada er det naturlig å unngå andre dyr av samme art som virker syke. Mange sykdommer er smittsomme, og derfor er det et sunt instinkt å holde avstand. (Skal vi være ærlige er dette ikke ukjent blant mennesker heller. Mang en langtidspasient har sett venneflokken skrumpe inn, for å si det sånn.)

Poenget mitt er altså at vi må vurdere dyr for det de er og har kapasitet til. Det er liten tvil om at katter og hunder kan vise følelser, men samtidig har de mye mindre og annerledes oppbygde hjerner enn vår egen. Ada har rett og slett ikke det mentale “utstyret” til å tenke og føle som et menneske. Det hun kan, det eneste hun kan, er å tenke og føle og oppføre seg som en katt. Så er det lett å gå i den motsatte fella, og anta at hun ikke bryr seg fordi alle vet at katter gir blanke i alle andre enn seg selv. Også det blir for enkelt.

Det er ingenting som tyder på at Ada sørger Linus på samme måte som vi mennesker (og ikke minst jeg) sørger. Boka “When Elephants Weep: The Emotional Lives of Animals” tar opp sorgreaksjoner hos dyr, og forfatterne mener det er godt dokumentert at f.eks. elefanter og hvaler, aper og hunder viser tegn til sorg over dødsfall i nær “familie” (enten det er et annet dyr eller et menneske). For katter finnes det som alltid mindre forskning å ta tak i. Det vi vet er at noen katter viser tegn til mistrivsel eller depresjon når en katt de har levd sammen med går bort. Andre katter virker mer uanfektede, men om det skyldes kattens personlighet eller forholdet mellom de to er uvisst.

Men igjen: Menneskelig sorg er en stor og kompleks prosess, langt mer mangefasettert og abstrakt enn dyrehjerner vil være istand til å håndtere. Menneskesorg er tema for tykke romaner og fagbøker som Elisabeth Kübler-Ross’ berømte “On Death and Dying”. Basert på det vi vet om katterhjernen er det ingen grunn til å tro at Ada gjennomgår de fem berømte sorgstadiene, enn si ville grått om hun var i stand til det. Hun viser heller ingen dramatiske tegn på mistrivsel, som manglende matlyst. Det hun derimot tydelig viser, er at hun nå “vet” at broren ikke lenger er der. De første dagene etter at Linus døde så hun fremdeles etter ham når det ble servert mat, slik hun alltid har gjort.

Hun spisset ørene og gikk for å undersøke om det kom noe som minnet om en av Linus’ karakteristiske lyder fra leiligheten. Som “ka-dunk”-et som hørtes når han stupte ned fra bokhylla han elsket å sove på. Etter en uke har hun også holdt opp med det. Den største forskjellen ser vi om ettermiddagen og kvelden, som pleide å være Ada og Linus’ kjernetid. Det var da de løp ut i parken sammen, lekeslåss, spiste og lette etter hverandre (teppet på senga var et godt sted å gjemme seg). Sene kvelder ble tilbragt i vinduskarmen, der de satt sammen og holdt utkikk etter de skumle unge kattene som har flyttet inn i nabolaget. Nå er det lite vinduskarm, og Ada virker rastløs og fortapt.

For å bøte på dette har jeg begynt å leke med henne igjen, slik vi gjorde da kattene var små. Laserpekeren har kommet til heder og verdighet, og kattemynte er til god trøst. Jeg merker meg også at hun henger mye mer rundt meg enn hun pleide. Hun ligger bak ryggen min og sover mens jeg skriver dette, og følger meg ofte rundt i leiligheten når hun er våken. Hver ettermiddag setter hun seg midt på stuegulvet og ser oppfordrende på meg. Jeg tar hintet, går ut foran blokka og kaller på henne med plystring. Da kommer hun stormende inne fra leiligheten, løper ned kattetrappa og så går vi tur sammen i borettslaget.

Det kan likevel ikke kompensere for tapet av ham som holdt henne aktiv store deler av døgnet. Det er en mer passiv katt vi har fått. Jeg hadde nær sagt resignert, men det er en menneskefølelse og stemmer sikkert ikke. Jeg vet i grunnen ikke hva jeg skal kalle denne følelsen, jeg vet bare at Ada har den. Den gjør ikke mye av seg sammenlignet med menneskefølelser, men på den annen side er Ada et stillferdig vesen som lever et rolig og enkelt liv etter menneskelig målestokk. Kanskje ting som virker bagatellmessige for oss er store og viktige i hennes verden.