Tenk deg at du lander med det første romskipet på Månen, og så er faren din potte sur fordi du steg ut som andremann.

Det var det Buzz Aldrin, som dro til Månen sammen med Neil Armstrong i juli 1969, opplevde. I et bemerkelsesverdig filmklipp fra et intervju i 1973 med det britiske TV-selskapet Thames, snakker Buzz Aldrin om skuffelsen ved å ikke være den første på Månen. Om hvor irritert faren var. Og når intervjueren på slutten spør: «But yet, Buzz, it almost destroyed you» ser Aldrin rett på ham og svarer «Yes.»

Legg også merke til Aldrins utseende i intervjuet. Han har skjegg (noe han kranglet med faren om), rød genser og rundt halsen et kjede med et kors og en egyptisk «ankh». I det hele tatt ser han langt mer ut som en hippie enn som den nasjonalhelten og yrkesmilitære han hadde vært så sent som året før. Noe hadde åpenbart skjedd med Buzz, og hva det var skrev han utførlig om i boka Return to Earth fra 1973. Jeg har nettopp lest den, og kan forstå at den gjorde inntrykk på en samtid som var uvant med slike tanker fra menn – ikke minst menn med Aldrins bakgrunn.

USA var på dette tidspunktet svært vant til astronautbiografier på trykk og på TV. Siden romalderens begynnelse hadde mediene dekket nasjonens nye helter og deres familier i nitid detalj, og bildet som ble tegnet oppsummeres ganske godt i boka og filmen «The Right Stuff». USAs astronauter var menn av det rette materialet, i dette tilfellet stål. De møtte hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil. Spaserte vekk fra brennende vrak som om intet hadde hendt eller – som Neil Armstrong etter at han nær døde under en test av en simulator for månelandingsfartøyet – gikk rett på kontoret og satte seg til med noe papirarbeid.

I USA er det ganske vanlig å unnskylde Aldrins sammenbrudd med at noen hver ville gått på en smell etter å ha vært på Månen. At det var følelsen av «hva gjør jeg med livet mitt nå?» som var rotårsaken. I forbindelse med Apollo-jubileet kunne vi også lese artikler med dette budskapet. Men Aldrin er klar på at det handler om mye mer enn Månen. Han hadde det vi idag ville kalle depressive episoder lenge før han gikk ombord i Apollo 11, blant annet fem dager i 1968 der han knapt forlot senga fordi han ikke orket å møte verden. Aldrin skriver også om morens selvmord, om bestefaren som led samme skjebne og om sin frykt for at han skulle gjøre det samme.

Men at det som skjedde etter hjemkomsten til Jorda gjorde ham verre, er det ingen tvil om. Mye av Return to Earth beskriver den ekstremt hektiske perioden etter hjemkomsten, der det ble forventet og krevet at månefarerne stilte opp for NASA og USA i alle slags sammenhenger. Mest kjent er nok turneen «Giant Step», som startet like etter hjemkomsten og som tok astronautene og konene deres med på en heseblesende ferd til 24 land og 27 byer på 45 dager. Det var hylende folkemengder (nesten) overalt, mottakelser, middager, medaljeutdelinger. bedriftsbesøk, overrekkelser av månesteiner og møter med konger og presidenter, det er så man blir sliten bare av å lese om det.

Buzz Aldrin taler til en samlet Kongress 16. september 1969 (Michael Collins og Neil Armstrong til venstre og høyre). Om dette skriver Aldrin: «Going to the moon was easy compared with speaking to a joint session of Congress. I came to look back on this brief speech – over which I had slaved for hours – as the moment I realized that my life would never again be the same and that somehow I was unequipped for what would come.»

Buzz Aldrin mener det var helt rimelig at astronautene stilte opp for landet og brukte Apollo 11 for alt hva det var verdt propagandamessig, slik sovjeterne i sin tid hadde brukt Jurij Gagarin på samme måte. Men han peker også på en manglende forståelse for hvor slitsomt det var å for tre menn som verken var skuespillere, folketalere eller politikere å opptre i slike roller dag etter dag, i land etter land. Et eksempel: Offisielt hadde NASA ansvaret for å skrive de mange talene som astronautene måtte holde overalt hvor de kom. I praksis fantes det én talerskribent for hele astronautkorpset, og hun var så overarbeidet at hun knapt bidro med noe.

Mexico City var første stopp på «Giant Step»-turneen, 29. september 1969. Det var knapt to måneder etter hjemkomsten fra Månen. Mottakelsen var overveldende.

For en mann som hatet å stå på talerstolen ble dette et levende mareritt, og det hjalp selvsagt ikke at det ikke var noen rundt astronautene de kunne snakke med om det ble tungt eller vanskelig. Det ble Aldrins kone Joan som tok hele støyten i denne perioden, også når han begynte å drikke for å håndtere de vonde følelsene sine. Og det er her vi kommer til historien om hva som skjedde i Oslo 10. oktober 1969. Norge var et av landene på turnéplanen til «Giant Step» (Sverige ble droppet fordi landet hadde tatt imot amerikanske desertører fra Vietnamkrigen), og Aldrin bruker litt plass på besøket fordi det skilte seg ut. Negativt.

«Norway [was] a surprise. The people who lined the streets were polite but not at all enthusiastic. They waved, as if on cue, but there was little shouting and excitement. It was kind of depressing and the three of us fell into a conversation about how clean Oslo was compared to the other cities we had visited as we dutifully waved.»

Denne opplevelsen må ses i lys av den enorme entusiasmen astronautene var blitt møtt med overalt hvor de ellers dro, og Aldrins sinnsstemning på dette tidspunktet. Mer om det straks. Astronautene ble kjørt til slottet, der kong Olav var vertskap og lo hjertelig av absolutt alt som ble sagt (slik han hadde for vane). Joan Aldrin ble plassert ved siden av Erik Tandbergs kone som hun mistok for å være kronprinsesse Sonja og derfor kalte for «Deres høyhet» under hele lunsjen. Samme kveld var det middag for astronautene og deres koner. Før middagen snakket Buzz og Joan mer om den kjølige mottakelsen, en samtale som endte med at han meldte avbud til selskapet.

Nyhetsklipp fra astronautenes ankomst til Oslo. For meg virker folkemengden ikke så verst entusiastisk, men så er jeg også en avmålt og kjølig nordboer.

Joan gikk alene, og da hun kom tilbake fant hun Buzz sturende i en stol. «Joan,» sa han. «Jeg har vært på Månen og kommer aldri til å kunne leve det livet jeg en gang hadde. Det kan heller ikke du eller ungene.» Deretter snakket han om sin følelse av at han, Armstrong og Collins var falske tosker, som lot seg hale med rundt på et propagandaopplegg for regjeringen. Sammen tømte han og kona flasken med whisky de fant på dette hotellrommet, som på alle andre de besøkte. Han skriver:

«Joan tried to reason until she finally gave up and began to cry. We proceeded to get drunk and we both cried. That night we slept like two frightened children, hanging onto each other.»

I likhet med andre romfartsinteresserte i Norge har jeg hørt rykter om denne middagen i årevis. Jeg er blitt fortalt at Buzz Aldrin ikke møtte opp fordi han «lå på rommet og drakk». Og forsåvidt er det sant, det skriver han jo selv. Men det er også lett å se at det ikke var den egentlige historien. Det Aldrin skildrer minner mye om starten på en depressiv episode. Den trigges av hans opplevelse av et kjølig møte med Norge, men det som driver den er åpenbart fysisk og emosjonell utmattelse etter mye reising og intens grubling rundt opplevelsen han nettopp hadde hatt.

Etter «Giant Step» var presset fremdeles høyt, med daglige forespørsmåler om foredrag og deltakelse på arrangementer over hele USA. Aldrin merket at han stadig ble mer sliten, men han fortsatte å tvinge seg til å gjøre så mye som overhodet mulig. Mye av det tilskriver han oppveksten sin, med en far som var yrkesmilitær og svært opptatt av at hans eneste sønn skulle være best i alt. Best i sport, best på skolen, den beste jagerflypiloten (Aldrin fløy i Koreakrigen) og USAs beste astronaut. Faren la ikke skjul på sin misnøye når han mente sønnen hadde ikke prøvd hardt nok, som når han bare ble nummer to på Månen.

Buzz Aldrins far Edwin var også yrkesmilitær med en lang karriere i USAs flyvåpen

Da USAs postvesen skulle utgi et minnefrimerke med bilde av Armstrong og teksten «First man on the Moon», brukte faren sine kontakter i flyvåpenet og Kongressen til å forsøke å stoppe utgivelsen. Han ville ha et nytt frimerke som også inkluderte Buzz og endringen «First men«. Buzz var plaget av dette, han var en voksen mann som ikke trengte sin fars «hjelp» til dette og hadde uansett slått seg til ro med sin rolle. I intervjuet jeg lenker til over sier han til og med at det har noen fordeler, blant annet ved at presset på ham ble lavere enn hva Neil Armstrong opplevde. Men han klarte ikke å få faren til å skifte mening, og Back to Earth tegner et bilde av et konfliktfylt forhold og lange perioder uten kontakt.

På denne tiden, rundt 1970-71, var Aldrin sikker på at han aldri mer ville få fly i rommet. Han vurderte å gå tilbake til sin militære karriere, og fikk en kort tid stillingen som sjef for en skole for testpiloter i California. Han viklet seg inn i et forhold til en annen kvinne (som han skriver: Astronautene på denne tiden hadde vel så mange groupies som rockestjerner, alle ble fristet og mange gav etter) og begynte å vise tegn på overveldelse og manglende dømmekraft: «It is the nature of certain depressive illnesses that life can become complicated out of all reason. For me, the pile-up of complications was getting bigger.»

Aldrin ble så dårlig at han lot seg overtale til å gå til psykiater, som raskt kom til at han led av depresjon. Som statsansatt hadde Aldrin helseforsikring, men han visste godt at dersom NASA eller flyvåpenet fikk vite om tilstanden hans ville karrieren være over for godt. Derfor sørget psykiateren for å skrive ut kvitteringene slik at de ikke avslørte den egentlige behandlingen. Han fikk medisiner, og de virket en periode så godt at han trodde han var frisk nok til å påta seg nye oppdrag for NASA. Han tilbød seg blant annet å ta en sentral rolle i det kommende romfergeprogrammet: «There was only one problem; I believed my confidence to be rooted in reality.»

Aldrin mens han var sjef for luftforsvarets testpilotskole ved Edwards Air Force Base. Det var på denne tiden at behandlingen for depresjon var mest intens.

I oktober 1971 gikk det ikke lenger. Aldrin var nå så innesluttet, mørk til sinns og virkelighetsfjern at Joan sammen med psykiateren fikk overtalt ham til å la seg legge inn på psykiatrisk avdeling ved et militærsykehus i California. For å holde på den skammelige og skadelige hemmeligheten var den offiselle grunnen at nakken skulle undersøkes, men i realiteten var han innlagt for akutt depresjon og mulige suicidale tendenser. Etter uker med behandling ble han skrevet ut, og fulgt opp med terapi og antidepressiva. Og det var nå han til fulle erkjente at hans gamle liv var over. Det fantes ingen vei tilbake til NASA eller flyvåpenet, han måtte begynne med blanke ark.

Buzz Aldrin kunne ha fått seg en fast akademisk stilling og holdt seg til den, slik Neil Armstrong gjorde. Eller gått inn i andre deler av offentlig sektor, som Michael Collins. Han jobbet en stund i USAs utenriksdepartement før han ble den første direktøren for Air and Space Museum i Washington. Andre kolleger tok godt betalte jobber i næringslivet eller ble politikere. På slutten av boka er det tydelig at forfatteren tenkte seg en slags aktivistrolle, at han ville bruke sitt navn til å øke bevisstheten rundt psykiske lidelser, ikke minst i yrkesgruppene han selv representerte. Astronauter og piloter ble forventet å holde maska uansett hvor mye stress de ble utsatt for, og Aldrin mente samfunnet skyldte dem et godt behandlingstilbud.

I årene som fulgte etter bokutgivelsen fortsatte Aldrin å snakke åpent om sin depresjon. I 1978 ble det laget et TV-drama av Back to Earth som nådde nye millioner. For mange vanlige amerikanere var det en vekker å se en av landets største helter i en slik rolle. Buzz Aldrin viste i praksis at det å våge å snakke om vanskelige følelser krevde vel så mye mannsmot som å fly til Månen. Og for millioner som selv slet med psyken må det ha vært av stor verdi at en så kjent og respektert person gav et ansikt til deres hverdag.

Historien var selvsagt ikke over med det. Aldrin fortsatte å streve med depresjon og alkoholisme i mange år, han ble skilt fra Joan og så gift og skilt igjen to ganger. Idag er han 89, og lever på mange måter det livet han satte ut for å skape seg i 1973. Han er en fremtredende aktivist, ikke minst for tanken om at USA skal ta opp igjen arven fra Apollo og komme seg ut til Månen og Mars. Men når han blir spurt om det, snakker han gjerne om sykdommen som forandret livet hans for snart 50 år siden.

I min posting om Steve Jobs’ mulige spiseforstyrrelse skriver jeg om hvordan menns taushet om vanskelige følelser kan koste liv. Denne historien er et eksempel på det motsatte. Buzz Aldrins åpenhet rundt depresjon reddet ifølge ham selv hans eget liv – og det er rimelig å tro at han har bidratt til å redde mange andre. Han sier det best selv:

My depression forced me, at the age of forty-one, to stop and, for the first time, examine my life. The circumstances that brought about my study were extreme, but I now look upon this experience as one of the most valuable things I have done. It taught me to begin to live again, at an age when it is very possible to begin anew.

Back to Earth