Jeg har nettopp tilbragt seks uker i «spise-sonen», og det har gitt meg nye perspektiver på denne merkelige prosessen

Jeg tror jeg må starte med å beskrive hvordan dette oppleves, slik at andre (og jeg selv) kan forstå hva som skjer. Situasjonen er ofte denne: Jeg er i butikken der jeg vanligvis handler dagligvarer, og har stanset foran en hylle med produkter jeg ikke hadde planlagt å kjøpe. Det kan være sjokolade, salte snacks eller bakervarer, i det siste har det ofte vært fett og salt pålegg. Det handler alltid om varer som ikke er gode for kroppen min. Jeg er overvektig og 55, det siste jeg trenger er flere kilo på kroppen.

Så ja, jeg tenker fornuftige tanker når jeg står der. At det er usunt og dyrt. At virkningen av maten vil gi seg om noen timer, og da sitter jeg bare igjen med bondeanger og noen ekstra gram på kroppen. At det hadde vært mye lurere å finne en annen måte å dempe ubehaget på. At jeg er altfor smart til å gjøre dette, igjen og igjen og igjen. Det er nærmest en ut av kroppen-opplevelse dette, jeg ser meg selv ovenfra og analyserer min indre dialog som om jeg var en fremmed. Jeg vet hvor absurd det høres ut, og er mest glad for at ingen rundt meg kan lese tankene mine når det skjer.

Uansett hvor mange gode argumenter jeg har for å la være ender det likevel oftest med at jeg griper et produkt og putter det i handlekurven. Jeg trøster meg med at det ikke vil koste meg mye å gå ned grammene jeg går opp på utskeielsen. Jeg har gått ned mange ganger før, er det noe jeg er god til så er det å slanke meg. Men samtidig vet jeg – bare for å illustrere hvor infernalsk innviklet denne mentale runddansen er – at akkurat den tanken er et eksempel på etterrasjonalisering. Jeg vet at jeg lager meg en «fornuftig» forklaring på en beslutning som egentlig var styrt av følelser fra starten av. Dette er rett og slett en trøstetanke (illusjonen av kontroll!), et mentalt motstykke til maten som ligger i kurven min. Jeg vet at jeg vet.

Stille, men dødelig

Det er mange måter å overspise på. «Binge overeating», det engelske navnet på lidelsen jeg sannsynligvis strever med, skaper mentale bilder av å spise til man er sprekkmett. At man spiser slik man «binger» på Netflix, i time etter time. Og for en god del overspisere er virkeligheten slik. For dem handler spisingen ikke bare om smak og fett- og sukkerrush, det er en måte å fylle seg opp på. I noen tilfelle til det gjør vondt (smerten fortrenger andre vonde følelser) eller helt til man må kaste opp. For meg har det aldri vært slik. Jeg liker metthetsfølelsen (den er betryggende), men hater følelsen av å være overmett. Alt som minner om kvalme har jeg fobi for.

Jeg liker dessuten ikke tanken på at ansatte i butikken ser en fyr som ser ut som meg med en kurv full av usunne varer, så derfor «begrenser» jeg meg til å kjøpe en pose peanøtter eller en boks med rekesalat (eller kanskje begge deler). Jeg er heller ikke spesielt opptatt av å spise fort, tvert imot drøyer jeg opplevelsen for å få maksimal effekt av maten. Her passer det å minne om at det ikke fins «riktige» eller «gale» måter å overspise på. At min overspising høres mindre dramatisk ut enn andre former betyr ikke at den er bedre, bare at den er annerledes. På mange måter er min variant av spiseforstyrrelse lumsk nettopp fordi den gjør så lite av seg. Den er lett å holde skjult, samtidig som den er like farlig for helsen på sikt som andre varianter.

Ja, for når jeg er i en fase med mye overspising øker alltid kalorinntaket betraktelig. En boks rekesalat pluss brødskiver og drikke til blir 1000 kalorier ekstra. Jeg pleier også å spise mer til de vanlige måltidene i når jeg er i «spisesonen», og legger man til at jeg har lav forbrenning etter å ha sjokkslanket meg tidligere går som det må gå. Typisk vektøkning i slike faser er fort én kilo i uka eller mer. Fasene har ulik varighet, som regel dreier det seg om noen uker eller en måned. Men jeg har også opplevd fire lange faser på fra seks til ni måneder i løpet av de siste 30 åra. I disse periodene gikk jeg opp mellom 30 og 45 kilo. Jeg vet – det er groteske tall. Men de gjør det kanskje litt lettere å forstå hvorfor det kalles en overspisingslidelse.

Matsuget

Jeg skal ikke se bort fra at jeg er mer sårbar for overspising enn folk flest, rett og slett fordi jeg elsker mat. Jeg har alltid vært fascinert av matens utseende, tekstur og smak, av mathistorie og matkultur. Bokhylla hjemme er full av kokebøker, og det første jeg gjør før jeg reiser et nytt sted er å sjekke ut lokale mattradisjoner og gode spisesteder. Noe av det skyldes oppdragelsen min: I familien Newth har langbordet på kjøkkenet alltid vært husets hjerte. Min barndom er fylt med gode matminner, av glade mennesker i samtale rundt et bugnende bord. Og slik har det fortsatt til denne dag, kjøkkenbordet står der ennå og det gjør også masse god mat når familien samles. Paradoksalt nok representerer det som kan skade meg også sunne og flotte verdier som familie, vennskap og tradisjoner.

Jeg mistenker at jeg har en mer følsom smakssans enn gjennomsnittet, eller i det minste at jeg reagerer kraftigere på stimuli via tunga og nesa. Når kokker snakker om en «smakseksplosjon i munnen» vet jeg nøyaktig hva de snakker om. Når jeg spiser en liten bit vellagret parmesan går rakettene til værs i hjernen min. Pang! Den slags mat blir jeg glad bare av å tenke på, uansett om jeg er i «spisesonen» eller ei. Det er så kraftig og har vart så lenge at det virker rimelig at evnen også er medfødt. Så kanskje min overspising er en slags forsterket og forvridd versjon av matgleden jeg har hatt hele mitt liv?

Men det er også noe ved overspisingen som er fundamentalt forskjellig. Det er nemlig ikke glede jeg er på jakt etter når jeg overspiser. Opplevelsen jeg søker kan best beskrives som smertedempning. Maten drar et bedøvende slør over vonde følelser og vonde og anspente muskler. Den gjør meg altså ikke glad, men normal. Det er sikkert vanskelig å fatte for en som har et sunt forhold til mat, men virkningen på emosjonelle smerter er nærmest umiddelbar. En neve potetgull er en hurtigvirkende hodepinetablett for sjelen. Og her er vi ved puddelens kjerne: Overspising fins fordi det fungerer for oss som gjør det. Vi vender tilbake til maten fordi vi har erfart at den er til å stole på. Sjokolade svikter aldri – i motsetning til folk.

Hello darkness my old friend

Jeg er mye rart, men ikke naiv. Det siste året har jeg kommet et langt stykke videre i forståelsen av overspisingen. Jeg skaffet meg kunnskap og gjort de første forsøkene på å få hjelp for lidelsen. Når jeg står foran snophylla i butikken har jeg en forståelse av hva produktene gjør med meg som er hinsides alt jeg ante før. Når jeg skriver dette gjør jeg daglige mindfulness-øvelser, fordi jeg tror de hjelper meg. Men samtidig er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at matsuget vil vende tilbake, slik det har gjort med ujevne mellomrom i hele mitt voksne liv. Jeg vet jeg vil blir rammet av vonde hendelser igjen, og at jeg da vil stå der i butikken og ha den samme absurde indre samtalen jeg skildret over.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er sikker på at jeg vil motstå suget når det skjer, men det kan jeg ikke. Jeg kommer ganske sikkert til å falle igjen, og i så fall vil jeg måtte gjenta mitt mantra «fall, ikke tilbakefall» (les mer om det i min posting om mindfulness). Det beste jeg kan håpe på der jeg befinner meg nå, sånn rent forståelsesmessig, er at jeg raskere gjenkjenner en overspisingsfase når jeg er på vei inn i den. At jeg blir flinkere til å hive alt jeg har av mottiltak (tankeøvelser, distraksjon, samtaler, terapi) på følelsene mine, før de helt overtar styringen igjen. Jeg tror ikke jeg kan vinne, men jeg har håp om at det er mulig å få til våpenstillstand.