Det har vært litt stille etter lanseringen av podcasten med “Pia og Psyken” før sommeren, men det betyr ikke at det ikke har skjedd noe. Tvert imot. Dette har vært en travel sommer, men dessverre ikke på noen god måte. Den følelsesmessige belastningen som jeg snakker om i podcasten, er om mulig blitt enda større nå. I tillegg til en pågående familiekrise (som jeg ikke kan gå i detalj på fordi den involverer andre enn meg selv) har jeg vært alvorlig syk og dessuten hatt en svært syk katt. Det har ikke blitt tid eller rom for sommerferie, og to måneder har forsvunnet i tåka.

Den gode nyheten er at jeg ikke har gått opp i vekt. Det skyldes delvis min sykdom. I midten av juni ble jeg rammet av akutt magebrokk, som førte til at jeg ble innlagt og operert. Ca 10 cm av tynntarmen min måtte fjernes, og jeg har vært rekonvalesent i ukesvis etterpå. Som følge av tarmoperasjonen har også fordøyelsen vært så som så, noe som ironisk nok har vist seg å bli til velsignelse. Hvor mye jeg enn har ønsket å trøstespise, var det i praksis umulig fordi jeg ble kvalm av ettervirkningene av operasjonen. Jeg har gått ned i vekt i en periode der jeg normalt ville gå opp. Jippi.

Men nå er systemet i ferd med å normaliseres igjen, og jeg kjenner matsuget. Kanskje er det fordi jeg måtte være uten trøstemat i ukesvis, men det oppleves sterkere enn på veldig lenge. Den siste uka har jeg hatt flere episoder med overspising, og vektnedgang er i ferd med å snus til det motsatte. Jeg har vært her før, jeg vet hva som kommer nå. Mens jeg skriver disse ordene kan jeg kjenne matsuget rive i kroppen. Alt jeg behøver å gjøre er å kippe på meg skoene og gå i fem minutter, så har jeg en hel butikk full av trøstemat å boltre meg i. Det eneste som hindrer meg, er at jeg heller har lyst til å skrive. Så da gjør jeg det så lenge jeg klarer.

Dagens tema er ganske enkelt: Hva jeg gjøre med dette? Det letteste er å starte med hva jeg ikke kan gjøre. Jeg kan ikke ta problemet mitt til fastlegen, fordi han ikke skjønner hva jeg prater om. Som jeg har skrevet om tidligere i denne bloggen, finnes det ikke noe behandlingstilbud for min type overspising (i USA klassifisert som “binge overeating”, jeg kaller det emosjonell overspising). Det er ikke engang en anerkjent diagnose i Norge, så man kan ikke forvente at helsepersonell er informert om problemet. Jeg ble minnet om dette da jeg var innlagt for brokkoperasjonen tidligere i sommer.

Magebrokk er en lidelse som kan henge sammen med overvekt. Kort sagt kan magemuskulaturen svekkes og strekkes av store mengder fett på magen, slik at det blir lettere for tarmen å “tyte ut”. Etter operasjonen ble det snakk om hvordan jeg skulle unngå at det dannes et nytt brokk på samme sted, noe som i så fall vil kreve en operasjon til. Jeg måtte gå med brokkbind i flere måneder, unngå å løfte noe som var tyngre enn 5 kilo, lære meg å sette meg opp i senga uten å bruke magemuskulaturen. Men jeg ville også ha en samtale om fedme, fordi jeg fryktet at den kunne bidra. Der stoppet det brått.

At ansatte på kirurgen ikke følte seg kompente til å snakke om min spiseforstyrrelse som en del av sykdomsbildet var som forventet. Jeg ble likevel forstemt av at det ikke engang fantes en brosjyre, et navn eller en nettadresse å henvise til. På dette punktet var jeg helt overlatt til meg selv, som alltid tidligere i mine møter med helsevesenet. Det eneste unntaket var en sykepleier som tok seg tid til å lytte en ettermiddag. Hun stilte gode spørsmål, hun var empatisk istedenfor å fordømme eller (aller vanligst) stille seg likegyldig. Takk til deg, ukjente ansatte på Ullevål, for at du lot meg bli møtt på en annen måte!

Jeg er ingen tilhenger av “alternativ medisin”, så det kommer ikke på tale med en av de talløse mirakelkurene mot overvekt som pushes på oss i alle kanaler. Det psykiske helsevernet kunne ha vært aktuelt, hadde det bare vært mulig å finne noen som åpent sier at de jobber med denne typen spiseforstyrrelser. Hittil har jeg ikke inntrykk av at kunnskapen er veldig stor blant psykologer og psykiatere, og de som jobber med spiseforstyrrelser ser ut til å fokusere på anerkjente diagnoser som anoreksi og bulimi. Det er høyst forståelig, da ikke minst den første lidelsen er langt farligere og mer akutt enn det jeg sliter med. Men hva sitter jeg igjen med da?

Klassisk Hollywood-eksempel på samtalegruppe-komikk (fra Toy Story 3)

Selvhjelpsapparatet

Familiekrisen jeg har levd med de senere årene har gitt meg mye erfaring med deler av selvehjelpsapparatet, ikke minst samtalegrupper. Det er knyttet så mange fordommer til gruppesamtaler (ikke minst fordi de alltid latterliggjøres i Hollywood-filmer) men det kan det være en fin måte å bearbeide vonde følelser på. Det passer ikke for alle, men for meg er det av stor verdi å dele hvordan jeg har det og lytte til andres opplevelser og erfaringer. Jeg har kommet til større aksept av livssituasjonen og har kvittet meg med mye av skamfølelsen som hører med. Denne våren har jeg gått i en samtalegruppe, og i samme periode så jeg at vektøkningen stoppet og gradvis gikk over i vekttap.

Det er meget mulig at det henger sammen med at jeg tok opp min overspising i gruppa, og fikk anerkjennende nikk rundt bordet. For å si det slik: Det er veldig vanlig å se noen kilo for mye på deltakerne i denne typen grupper! Det finnes også rådgivere man kan snakke med om gruppesettingen ikke passer. Og det finnes kurs. Ikke mange, men jeg har nå meldt meg på et av dem og skal sikkert avlegge rapport etterhvert. Kurset er i regi av ROS (Råd om spiseforstyrrelser) og handler om “mindful eating”. Jeg har bevisst latt være å lese meg for mye opp på temaet, for å gi kurslederen størst mulig spillerom. Men ideen om å bruke “mindfullness”/meditasjon for å roe ned mitt kaotiske indre, den har jeg tumlet med en stund.

Å tenke over hva jeg putter i munnen

Det er så sant som det er sagt, at det første skrittet på veien mot å bli frisk er å innrømme at man har en sykdom. Jeg har i alle år visst at jeg var overvektig, og forklart det med manglende selvkontroll eller viljestyrke, kombinert med en stillesittende livsstil. Det er først de siste par årene at det er blitt åpenbart for meg hvor tett knyttet min overspising er til følelser, og i grunnen er det bare siden januar i år at jeg har tatt det inn over meg i den grad at jeg nå bruker det i hverdagen.

Helt konkret viser det seg ved at jeg uten unntak stopper opp rett før jeg putter noe i munnen og spør meg selv: Hvorfor spiser du nå? Er du virkelig sulten, eller er det matsug på gang? Hvis det siste er tilfelle, bruker jeg litt tid til å finne ut av hva som rent konkret utløste suget. Det hender at jeg er sugen fordi jeg har en dårlig dag, men som regel utløses det av konkrete hendelser. En vond telefonsamtale, for eksempel. Et vanskelig møte med en offentlig etat. Eller, som forleden dag, utmattelse etter å ha deltatt på samtalegruppemøte.

Ja, for det fascinerende med mat er at det funker mot det meste. Er jeg lei meg, blir jeg gladere av fett- og sukkerrushet. Er jeg sint blir jeg roligere av metthetsfølelsen. Er jeg utmattet blir jeg oppkvikket. Har jeg fysiske smerter (livssituasjonen har slått seg på nakken og skuldrene, typisk nok) dempes smertene. Jeg vet det kan være vanskelig å forstå for den som ikke har denne lidelsen, men mat er virkelig skremmende effektivt. Det går bare sekunder fra spising til virkningen slår inn. Jeg må spise ganske mye for å få full effekt, men da kan virkningen til gjengjeld vare i flere timer.

Som du kanskje skjønner av dette, er kunnskapen et tveegget sverd. Nå vet jeg at det fungerer, hva det er effektivt mot og hvor lenge effekten varer. Og siden jeg ikke har andre kjemikalier å håndtere vonde følelser med betyr det at jeg føler at jeg kan tillate meg å overspise med en slags “medisinsk” begrunnelse. Her er argumentet mitt: Mange rusmidler er farligere enn mat (i alle fall på kort sikt), og medisinene jeg ville få av legen har også bivirkninger. Sammenlignet med alternativene er overspising ikke den verste formen for selvmedisinering, særlig hvis man veier seg jevnlig og kompenserer med “slankedager”. (Jeg vet at dette ikke er en sunn måte å tenke på, men det er nå der jeg er i prosessen…)

Lese

Når det blåser som verst i privatlivet, trenger man å finne seg stille rom å søke tilflukt i. For noen blir det en hobby – en av mine mange sorger det siste året har vært min manglende evne til å ta opp igjen elektronikken. Jeg skulle så gjerne ha funnet igjen entusiasmen som fikk meg til å bygge kattematermaskiner og henge rundt på Bitraf i Oslo, men den ble borte i alt kaoset. Kan hende den kommer tilbake igjen, jeg lever i håpet. I mellomtiden griper jeg til min nest første kjærlighet (etter verdensrommet), som er bøker. Jeg leser langt mer enn gjennomsnittet. Ikke bare for å få ny kunnskap og nye perspektiver på egen situasjon, men også for å komme bort.

Som alltid er det mest faglitteratur jeg leser, men bare en lite mindretall av bøkene handler om problemene jeg sliter med for tiden (selv om to av de siste jeg leste var fabelaktige). Min siste store boknytelse var f.eks. “Carrying the Fire” av Michael Collins, tredjemann på Apollo-ferden som sendte Armstrong og Aldrin til Månen. En personlig, varm og morsom bok, skrevet så kort tid etter hendelsene at den oppleves som umiddelbar og ekte. Jeg ble tatt med tilbake til tidlig 1970-tall, til min egen barndom, og det var et deilig sted å besøke en sommer jeg ellers ikke har fått besøkt så mange steder.

Jeg husker at jeg pleide å lese samtidig med at jeg spiste, men det begynner å bli veldig lenge siden bøkene mine hadde flekker av saus fra makrell i tomat. Nå for tiden konsumerer jeg ingenting når jeg leser, og er boka engasjerende nok betyr det timer uten at jeg tenker på mat. I perioder med matsug er det gull verdt.

Skrive

Jeg har skrevet i snart 50 år, og skriving er fremdeles den aktiviteten som kan oppsluke meg så totalt at jeg glemmer alt som skjer rundt meg – inklusive mat. Dessverre har det vært vanskelig å finne skrivero de siste årene, men sant å si: Mens jeg har skrevet dette har jeg ikke kjent på matsug i det hele tatt!

(Og ja, hvis du syns punktene over virker litt… tynne så er det fordi de er det. Jeg er absolutt ikke sikker på om jeg noensinne finner en “løsning” på dette problemet. Og sånn går nu dagan.)