Jeg har nettopp lest ferdig Lisa Brennan-Jobs’ selvbiografi Small Fry, er blitt rørt av den sterke teksten og har fått informasjon som belyser mitt eget pågående livsprosjekt på interessante måter. Lisa Brennan-Jobs er altså datteren som Steve Jobs, Apple-grunnlegger og hjernen bak Mac, iPhone og iPad, i årevis nektet å anerkjenne som sin egen. Brennan-Jobs skriver så det svir i hjertet om hvordan hun opplevde farens avvisning og kulde, som manifesterte seg på utallige måter gjennom hele deres liv sammen.

Steve Jobs kunne for eksempel sende bilder av Lisa rundt i selskapelige sammenhenger og omtale henne som “en jeg tar meg av”, stadig minne henne om at hun egentlig ikke var et medlem av familien og bryte all kontakt i lange perioder (mot slutten av livet i over ti år). Det er hjerteskjærende å lese om hvor hardt hun kjempet for å få sin far til å komme og si “natta” til henne (rommet lå avsides til i farens enorme hus, og hun følte seg ensom), noe som resulterte at han gjorde det én gang i alle årene hun bodde der.

Av moren lærte Lisa at en av Apples første datamaskiner var oppkalt etter henne. I en situasjon der faren lot som om hun var en tilfeldig jente han var tvunget til å gi penger til, gav denne historien henne en følelse av tilhørighet og identitet. Den var viktig for henne. Men når hun spurte faren svarte han alltid med et kontant “nope”, inntil hun som tenåring var med på besøk hos Bono. U2-stjernen spurte Jobs om datamaskinen var oppkalt etter datteren, og da svarte han plutselig bekreftende for aller første gang. Det måtte en kjendis til for å friske opp farens hukommelse, som Lisa bittert skriver.

Boka ikke bare bekrefter det godt etablerte bildet av Jobs som drittsekk, den styrker det ettertrykkelig. Ille nok at han kunne behandle kolleger og ansatte som møkk under skoene, men et lite barn? Men det Lisa også gjør, er å tegne et rikere bilde av sin far enn noe jeg har lest tidligere. For Steve var også den lekne pappaen som gikk på rulleskøyter med henne i nabolaget i Palo Alto, som likte å lage familiemiddag og gjorde gjentatte (og veldig keitete) forsøk på far-dattersamtale. Episodene er ikke mange, men det er nok av dem til å gi inntrykk av en mann som ikke så mye var slem som plaget.

Small Fry er historien om datteren til en mann som strever med følelseslivet sitt. Jobs hadde selv en vanskelig bakgrunn, bl.a. som adoptert i en tid da slikt var tabu og skambelagt. Følelsene svinger så mye og så sterkt at Lisa i perioder blir usikker og forsiktig rundt faren sin, og også søker tilflukt hos naboer og venner. Han preges av klassisk svart-hvittenkning: Folk er enten idioter eller genier, man er med ham eller mot ham. Og han ser rett og slett ikke ut til å fatte hvor sårende han kan være, enten det er Lisas ti år gamle venninne eller en tilfeldig servitrise han lar sitt navngjetne raseri gå ut over.

Og så er det elefanten i rommet, som nok er lettere å se for en som er så opptatt av spising og følelser som jeg er nå: Steve Jobs’ mildest talt kompliserte forhold til mat. Lisa lever de første ni årene av sitt liv hos moren, som i likhet med Steve Jobs hadde tilhørt hippie-miljøet i og rundt San Fransisco. Derfor var hun langt mer vant til organisk og vegetarisk kost enn amerikanske unger flest på 1980-tallet. Men selv hun kan ikke unngå å legge merke til at mat dominerte livene deres på en temmelig ekstrem måte.

Lisa Brennan-Jobs (kilde: Wikipedia)

Jobs blir ofte kategorisert som veganer, og det er i hovedsak riktig (det hendte at han spiste fisk, bl.a. når han unnet seg sushi i Japan). Men der veganere flest går for et bredt og sammensatt kosthold, hadde Jobs lange perioder der han kun fokuserte på en bestemt matvare. Historien om opprinnelsen til firmanavnet Apple er blitt en moderne klassiker: Det kom han på i en periode der han var fruktarianer og stort sett bare spiste epler. Lisa skriver også om en lang fase der han nesten bare spiste gulrot i ulike former, så mye at han tilslutt fikk gyllen hudfarge.

Ekstrem vektkontroll med dietter og fasting

Jobs selv insisterte på at matmanien handlet om helse, han trodde blant annet (feilaktig, som folk rundt ham kunne konstatere) at en fruktbasert diett ville eliminere svettelukt og redusere behovet for kroppshygiene. Men det handlet også om vekt. Som Walter Isaacson skriver i sin biografi, begynte Jobs tidlig med “his lifelong experiments with compulsive diets, eating only fruits and vegetables, so he was as lean and tight as a whippet.” Jobs kunne også faste i opptil en uke av gangen. Det holdt vekten i sjakk, renset kroppen for påståtte “avfallsstoffer”, og kunne i tillegg fremkalle en følelse av letthet og eufori.

Her kommer vi til puddelens kjerne: Jobs’ spisevaner var i høyeste grad knyttet til følelser. Som Isaacson skriver: “He was doing a lot of soul-searching about being adopted [, with] the primal scream and the mucusless diets, he was trying to cleanse himself and get deeper into his frustration about his birth.” I Small Fry antyder Lisa at farens fokus på gulrøtter i en periode hang sammen med stress i forbindelse med utvikling av datamaskinen NeXT, hans store prosjekt etter at han forlot Apple. Opplever man lite kontroll over eget liv, er det ofte lett å gripe til kontroll med matinntaket.

Villa Sult i Oslo har denne definisjonen av begrepet “spiseforstyrrelse”: “Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser. Den som har en spiseforstyrrelse har ikke bare vansker med å forholde seg til mat, men også til egne tanker og følelser, og ofte til andre mennesker. Å være spiseforstyrret betyr å være overopptatt av kropp, vekt og utseende.” Bare så det er sagt: Jeg er ikke den første som har tenkt tanken. Da Steve Jobs fikk kreft kontaktet hans kone, Laurene Powell, eksperter på spiseforstyrrelser fordi det vanskelige forholdet til mat gjorde det nesten umulig å finne næring han var villig til å innta.

Jobs ble aldri diagnostisert med en spiseforstyrrelse, og vi skal definitivt ikke gi oss i kast med å fjerndiagnostisere en forlengst avdød. Men Jobs’ problematiske forhold til mat åpner for viktige tanker rundt kjønn, mat og følelser. Jobs’ problemer med å snakke om sine vonde følelser finner vi igjen hos de fleste menn. Det viser forskningen, og det er også min egen erfaring de siste månedene. Jeg opplever altfor ofte situasjoner der folk ser på meg som et slags eksotisk dyr fordi jeg er av hankjønn. Det er mange årsaker til dette, men en av dem er utvilsomt at vi menn mangler gode forbilder.

Offentligheten skorter ikke på kjente kvinner som er åpne om sine spiseforstyrrelser, rollemodeller som gir jenter og kvinner kunnskap og identifikasjon. Det er mye vanskeligere å komme på kjente menn som har vært åpne om det samme. Jeg måtte google det selv, og fant flere for meg helt ukjente navn: Billy Bob Thornton, Russel Brand, Eminem og Elton John. Alle har de snakket om sin kamp med anoreksi eller bulimi, og all ære til dem for det.

Poenget med å nevne Steve Jobs i denne sammenhengen er at han var en mann som åpenbart slet med psykiske traumer, som kvidde seg for å snakke med sine nærmeste og som ser ut til å ha “selvmedisinert” med et ekstremt spisemønster. Jeg skal gjerne være med på at dette også er et generasjonsspørsmål. Åpenhet om spiseforstyrrelser er av relativt ny dato. Men hovedsaklig handler det om kjønn, om at vi menn ikke får behandlingen vi trenger fordi vi ikke klarer å snakke om vonde følelser. Dette er ikke noe å kimse av. Å være “taus og sterk” om egne psykiske problemer kan være dødelig. Tragisk nok kan det også ha vært tilfelle med Jobs.

Da han fikk sin alvorlige kreftdiagnose i 2003 og ble anbefalt en nødvendig operasjon, utsatte han den. Isteden gikk Steve Jobs dit han så ofte gikk når problemene tårnet seg opp i livet: Til en streng diett (i kombinasjon med “alternative” behandlingsformer). Etter ni måneder var det åpenbart at dietten ikke fungerte, men på det tidspunktet var kreften kommet for langt. Som onkolog Barrie Cassileth sa det: “Jobs’s faith in alternative medicine likely cost him his life…. He had the only kind of pancreatic cancer that is treatable and curable…. He essentially committed suicide.”