Derfor vant Sovjetunionen romkappløpet

Selvsagt vet jeg at det var USA som vant kappløpet 20. juli 1969. Alle vet jo det. Alle vi som lever i Vesten.

Men spør du en russer, og ikke minst en av den eldre garde, kan svaret fort bli et annet. De vil si at Sovjetunionen vant, og ikke bare én men mange ganger. Sovjeterne sendte ikke bare opp den første satellitten og første mann i rommet. De sendte også opp første kvinne. Første levende vesen i bane. Første romsonde til å ta et bilde av Månens bakside. Første sonde som myklandet på Månen. Den første robotbilen til å rulle over en annen klode. Første (og fremdeles eneste) romsonder som har tatt steinprøver fra en annen klode og sendte dem tilbake til Jorda. Sovjetere gjennomførte den første romvandringen og første ferd med mer enn én astronaut.

Som med alle andre kappløp handler det til sjuende og sist om hvor vi legger målstreken. Om kravet er antall gjennombrudd i romfarten, vinner Sovjetunionen med god margin. Om det derimot handler om hvem som har fraktet mennesker (og roboter) lengst ut og til de mest eksotiske plassene, er USA først. Men hva om vi velger oss et annet perspektiv. Istedenfor å gjøre historiske sammenligninger bør vi se på hvordan vi driver romfart idag. Er den russiske eller amerikanske måten å drive romfart på som dominerer? Og svaret er enkelt: Moderne bemannet romfart er i tråd med sovjetiske planer fra tidlig 1970-tall. At amerikanske astronauter i skrivende stund fraktes opp i russiske romskip bare understreker poenget. Russerne har vunnet det bemannede romkappløpet. Så langt.

Hvordan lot USA dette skje?

Mens amerikanerne tidlig på 1970-tallet snakket om å bygge baser på Månen, sende mennesker til Mars og bygge et gjenbrukbart romfly, brukte sovjeterne tiden etter det store måne-nederlaget (mer om det i en kommende artikkel) til å lage seg en realistisk plan for bemannet romfart som ikke så ut som en blåkopi av USAs. Hjertet i programmet var den nylig utviklede Sojuz-kapselen og romstasjoner i lav jordbane. I Sovjetunionen hadde man diskutert romstasjoner siden 1920-tallet, og de var også sentrale i romstrategien som ble solgt inn til amerikanerne av Wernher von Braun på 1950-tallet. I årene som fulgte ble det både i øst og vest laget planer for væpnede rom-utposter som fritt kunne fly over fiendens territorium.

Men det var altså sovjeterne som sendte opp den første romstasjonen, Saljut 1, i april 1971. Stasjonen var langt større enn noe bemannet fartøy som var sent, med en lengde på ca 20 meter og et bruksvolum på nærmere 100 kubikkmeter (Apollos kommandoseksjon, som var det største romskipet fram til da, hadde et volum på litt over 6 m3). Stasjonen var basert på et militært konsept kalt Almaz, og flere av Saljut-stasjonene utførte militære oppdrag. Den første stasjonen skulle få en trist skjebne. Det første mannskapet som ble skutt opp måtte avbryte dokkingen på grunn av tekniske problemer og lande på Jorda. Et nytt mannskap ble sendt opp med romkapselen Sojuz 11. De tre kosmonautene klarte å komme seg ombord, og satte ny oppholdsrekord i rommet med 23 dager. Men på vei hjem til Jorda åpnet en ventil seg i romkapselen, luften lakk ut og mannskapet omkom.

Kosmonautene Georgij DobrovolskijVladislav Volkov ogViktor Patsajev omkom da Sojuz 11 mistet luftrykket mens kapselen ennå var i rommet. Alle omkom og ble funnet døde i kapselen etter landing.

Saljut 1 fikk ikke noe nytt mannskap før den slapp opp for brennstoff som kunne holde den i bane, og falt ned på Jorda igjen. Selv 200 km over bakken er det fremdeles nok atmosfære til å bremse opp romstasjoner, og derfor må de regelmessig skyves opp i høyere bane med raketter. Saljut 2 ble aldri tatt i bruk etter at man mistet kontroll med den fra bakken, og den brant også opp i atmosfæren etter kort tid. Saljut 3 var en militær ferd, så vi vet lite om hva det ene mannskapet som kom seg ombord drev med. Wikipedia-artikkelen nevner et stort kamera som ble brukt til å ta høyoppløselige bilder av Jorda, og muligens en kanon eller et gevær (kruttbaserte våpen fungerer utmerket i vakuum).

Saljut 7 og Mir

Fart i sakene blir det ikke før med Saljut 6, som ble skutt opp i 1977. Da hadde man lært av de mange problemene med tidligere stasjoner og dessuten utrustet stasjonen med flere teknologiske nyvinninger som idag er standard. Saljut 6 hadde to dokkingmoduler, en i hver ende av stasjonen. Det gjorde det mulig for å ha to Sojuz-romskip koblet til på en gang, eller én Sojuz og et ubemannet transportskip av typen Progress. Dette var også en nyvinning: Progress kunne dokkes automatisk, og ble brukt til å frakte opp forsyninger som mat, vann og brennstoff. Søppel ble tatt med tilbake av Progress og brant opp i atmosfæren på veien ned til Jorda.

Nummer tre fra venstre er Sigmund Jähn, Interkosmos-gjest ombord i Saljut 6 fra DDR (tidligere Øst-Tyskland). Den første tyskeren i rommet ble skutt opp med Sojuz 31 i 1978 og tilbragte nesten 8 dager i bane.

Selv om plassen var omtrent det samme som tidligere stasjoner i serien, var forholdene langt bedre for kosmonautene. Det kom godt med, for det var med Saljut 6 at sovjeterne begynte med virkelig lange opphold i vektløshet. Ny rekord ble satt av av mannskapet på Sojuz 35, som var ombord i 185 dager i 1980. Stasjonen hadde instrumenter som ble brukt til jordobservasjon, og kosmonautene utførte også biologiske eksperimenter. De to dokkingportene muliggjorde også Interkosmos, et program for å sende gjestende kosmonauter fra sovjetvennlige stater opp til stasjonen. Alle land i den gamle Warzawapakten var selvsagt med, men også Syria, Cuba, Vietnam og Mongolia fikk sin første astronaut på denne måten.

Saljut 6 med Sojuz-romskip tilkoblet til venstre og Progress-transportskip til høyre.

Med Saljut 7 i 1982 introduserte sovjeterne enda en innovasjon: Den modulbaserte romstasjonen. I mangel av en stor bærerakett som kunne sende opp en stor stasjon med én gang, gjorde sovjeterne Saljut 7 større ved å koble til nye enheter. Den første, kalt Kosmos 1267, ble skutt opp i 1983 og koblet til en forsterket dokkingmodul. Med ett slag ble massen til stasjonen nesten fordoblet. Erfaringene med Saljut 7 gjorde det mulig å bygge den første romstasjon av en helt ny serie kalt Mir. Den ble skutt opp i 1986, og kan med rette kalles for vårt første moderne romlaboratorium. I løpet av sine 15 år ble Mir utvidet med sju moduler, og demonstrerte dermed hvor fleksibel en slik stasjon var sammenlignet med en som bygges ferdig på Jorda.

Mir med moduler, slik den så ut i 1996 (kilde: WIkipedia)

Mir var med sine 130 tonn lenge det tyngste objektet i bane, og gjennomførte et stort antall eksperimenter innen et bredt spekter av vitenskaper. Mir var konstant bemannet i ti år, en rekord som først ble slått av den internasjonale romstasjonen ISS i 2010. Men selv om Mir var en teknisk suksess, ble den også et symbol på forfallet som fulgte etter Sovjetunionens oppløsning. Økonomien i den nye russiske staten var i krise, og for romprogrammet førte det til budsjettkutt på opptil 80%. Det i sin tur førte til færre oppskytninger til Mir, så hvert mannskap måtte bli oppe lengre enn planlagt. Brannen ombord i stasjonen og en nestenulykke med et løpsk Progress-romskip ble også tilskrevet dårlig økonomi og ditto lav arbeidsmoral blant de ansatte.

Skadd panel i Mir etter den svært alvorlige brannen i 1997

Redningen for stasjonen ble Shuttle-Mir-programmet. USAs daværende president, Bill Clinton, var svært klar over at forfallet i den russiske fly- og romindustrien utgjorde en potensiell fare. Arbeidsløse eller lavtlønnede russiske ingeniører kunne fristes av lukrative jobbtilbud fra land som Irak, Iran og Nord-Korea, og gi totalitære regimer kjapp tilgang på høy teknologikompetanse. Ved å betale russerne for at amerikanske astronauter skulle besøke Mir, holdt man romprogrammet i live og – forhåpentligvis – flest mulig dyktige fagfolk unna USAs fiender. Shuttle-Mir varte fra 1994 til 1998, og ga også amerikanerne verdifull erfaring i å drive en romstasjon over tid sammen med russerne.

Shuttle-Mir

På dette tidspunktet var man i full gang med å planlegge en ny romstasjon, der Russland og USA ville være de viktigste partnerne. Den Internasjonale romstasjonen (ISS) ble i all hovedsak sendt opp med romfergen og amerikanerne har stått for brorparten av regningen fra dag én. Men teknologisk og konseptuelt kunne ISS like gjerne ha blitt hetende Mir 2. Det er lett å se på ISS som en hjelpende hånd fra USA til Russland, men hjelpen gikk i vel så stor grad i motsatt retning. For på 1990-tallet var det åpenbart at romfergen, USAs teknologiske stolthet og NASAs mest ambisiøse prosjekt etter Apollo, var en fiasko. Ikke bare hadde den konstruksjonsfeil som førte til Challenger-ulykken i 1986 og Columbia-ulykken i 2003, den hadde heller ikke innfridd målene man satte da prosjektet ble lansert.

Konsepttegning av passasjermodul til romfergens lasterom. Vi kunne ha fått romturisme på 80-tallet!

Romfergen var ment å være gjenbrukbar og rimelig i drift, og så trygg at den kunne sendes opp én gang i uka. NASA hadde solgt den inn som den endelige løsningen på USAs transportproblem i rommet: Alle sivile og militære satellitter, romsonder og komponenter til romskip til Månen og Mars, kunne sendes opp i det store lasterommet. Nei, man kunne ikke sende 130 tonn opp i bane som med Saturn V, men hva gjorde det når man med bare 5 romfergeferder kunne sende opp like mye masse til langt lavere pris? Det ble konsepttegninger av passasjermoduler i lasterommet, der 50 astronauter eller mer kunne sendes opp. Man så for seg at romturister kunne bli med på ferder opp i bane, og slik delfinansiere driften.

Mir 2, også kjent som ISS.

Allerede før Challenger eksploderte i 1986 var det åpenbart at dette ikke ville skje. Fergen var langt mer vedlikeholdskrevende enn antatt, og verken kapasiteten eller kostnadsnivået strakk til for flertallet av potensielle kunder. Ti år senere var romfergen blitt en løsning på jakt etter et problem. Og det er her ISS kommer inn. Modulene til den nye romstasjonen passet godt inn i romfergens lasterom, og den kunne også frakte astronauter og forsyninger. ISS ga romfergen en eksistensberettigelse på et tidspunkt da den var gått ut på dato, samtidig som Kongressen ikke var villig til å avslutte programmet fordi det sto for mange arbeidsplasser i nøkkelstater. På slutten av sitt livsløp ble romfergen via ISS en del av et politisk spill som sovjetiske planleggere på 1970-tallet hadde kunnet nikke gjenkjennende til.

Skylab og det store Apollo-sviket

Men så vil du kanskje innvende: Hadde ikke amerikanerne en romstasjon tidlig på 1970-tallet, da? Og det stemmer: Skylab ble sendt opp i 1972 med den aller siste Saturn V-raketten. Den var et sjeldent eksempel på etterbruk av Apollo-teknologi: Selve stasjonen var et ombygd øvre trinn fra Saturn V, og de tre mannskapene som var ombord ble sendt opp med romkapsler som egentlig var ment å brukes til de kansellerte måneferdene Apollo 18, 19 og 20. Men det litt sammenraskede preget til tross: Skylab hadde imponerende spesifikasjoner. Stasjonen veide 80 tonn, altså fire ganger mer enn Saljut. Det beboelige volumet var mer enn tre ganger så stort, og ingen romstasjon siden har vært i nærheten av å gi astronautene så mye fritt rom å boltre seg i. Filmen nedenfor kunne aldri ha vært laget ombord i noen av de sovjetiske romstasjonene eller ISS for den saks skyld.

Denne filmen viser hvor romslig Skylab var. Ingen romstasjon vært i nærheten av dette siden.

Selv om Skylab fikk omfattende skader under oppskytningen klarte mannskapet på den første ferden å redde den, og i denne og de påfølgende ferdene ble det gjort interessant forskning. Amerikanerne kom også godt igang med å forske på langtidsopphold i rommet, og mannskapet på Skylab 4 satte ny rekord med et opphold på 84 dager. I det hele tatt var Skylab i 1974 langt foran sovjeterne, som på dette tidspunktet slet med ettervirkningene av dødsulykker og tekniske problemer. USA hadde et solid forsprang, men ga det fra seg. Skylab ble et offer for den generelle dumpingen av Apollo-teknologi som NASA foretok på denne tiden: Ingeniører og kontrakter ble sagt opp og fagmiljøene som hadde gitt oss månelandingene ble spredt for alle vinder. Nå var det romfergen for alle penga.

Derfor var ikke entuiasmen overveldende da det ble foreslått å holde Skylab i drift inn i romferge-alderen. På grunn av friksjon fra luftmolekyler i rommet ville Skylab også falle ned på Jorda til slutt, som Saljut-stasjoner hadde gjort før den. Det var mange fagmiljøer som la fram ulike konkrete forslag til hvordan man ved hjelp av romfergen kunne sette Skylab istand og etterhvert koble på nye moduler. Men for NASA-ledelsen fremsto prosjektet både som risikabelt og dessuten ikke i tråd med deres visjoner for romfergens fremtid. Planen var å bruke romfergen til å sende opp en ny stasjon på 80-tallet, og Skylab ville bare forvirre bevilgende myndigheter. Romjournalisten James Oberg er litt slemmere: «Given a risky cheap way and an expensive fancy way, NASA (not for the first or last time) opted for spending a lot of money in the future rather than a little money immediately.”

Konsepttegning av en tidlig romfergeferd for å skyve Skylab inn i en høyere bane

Nå kom naturen NASA i forkjøpet, og gjorde beslutningen om å redde stasjonen overflødig. Sterk solaktivitet førte til at Jordas atmosfære steg høyere enn normalt, noe som igjen fikk Skylab til å bremse opp raskere. I 1979, to år før den første romfergeferden, brant Skylab opp over Australia. Med det mistet USA en sjanse til å ha en permanent bemannet utpost i rommet, en de ikke fikk igjen før russerne gav dem muligheten 15 år senere.

Jeg mener ikke at det er bra at det var den russiske måten å drive romfart på, som vant. Tvert imot: For meg blir de siste tiårenes romhistorie en eneste lang påminnelse om hva vi mistet da NASA kansellerte de siste måneferdene og andre planer som baserte seg på Apollo-teknologi. Ved å velge romfergen kastet de vrak på kompetanse og teknologi som kunne ha tatt oss til Mars og videre utover, til fordel for et pengesluk som bandt oss til lav jordbane. Vi kan håpe på at NASA får tilbake gnisten og lederskapet som gjorde 20. juli 1969, men dagens måneplaner gjør meg forstemt. Nå er NASA blitt så bitt av romstasjonsbasillen at det insisteres på en romstasjon i bane ved Månen, som bli enormt dyr og legge beslag på svært mye menneskelige ressurser.

I 1969 trengte USA én rakett for å sende mennesker til Månen. Ifølge de siste planene som er lekket ut av NASA, mener Bill Gerstenmaier, ansvarlig for bemannet romfart, at det trengs 37 oppskytninger før mennesker igjen kan sette sin fot på Månen. Det burde igrunnen si mer enn nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.