Boka som spår elbiler og Hyperloop på Mars – og en leder som heter Elon

Den glemte romanen «Project Mars – a Technical Tale», skrevet av romfartspioneren Wernher von Braun i 1949, viser seg å være overraskende profetisk

Bakgrunn

Romfarten slik vi kjenner den idag ble i stor grad skapt av drømmere, ingeniører og fysikere som hadde forlest seg på science fiction og bygde raketter fordi de ville utforske universet. Den fremste av dem var Wernher von Braun, hjernen bak det tyske rakettprogrammet under annen verdenskrig. Krigsraketten han var med på å bygge, V-2, var fra starten av tenkt som utgangspunktet for en sivil romrakett etter krigens slutt.  Da von Braun overga seg til de allierte i mai 1945, brukte han ikke lang tid på å komme til dette poenget.

Under avhørene med amerikansk etterretning skrev han en artikkel, «Survey of the Development of Liquid Rockets in Germany and their Future Prospects», som tok opp alt fra muligheten for interkontinentale ballistiske missiler til interplanetarisk romfart. Sammen med sine kolleger, kasser med dokumentasjon og en lang rekke ferdige og halvferdige V-2-raketter ble von Braun send til USA, der de neste årene ble brukt til å trene opp amerikanerne i bruk av den tyske teknologien.

Wernher von Braun i sitt kontor ved Marshall Space Flight Center i 1964, foran rakettmodeller (kilde: NASA)

Senere ble von Braun satt til å forske på nye stridsraketter for USAs luftforsvar, og mens han holdt på med dette begynte han å kjenne på behovet for å tale romfartens sak. I 1947 holdt han et foredrag om interplanetarisk romfart for en lokal Lions Club, og omtrent samtidig skal han ha begynt på teksten som ble til romanen «Project Mars». Dette var ikke en konvensjonell science fiction-roman, men snarere en rammetekst rundt et prosjekt von Braun hadde drømt om i mange år: En bemannet ferd til Mars.

De neste par årene skrev han på boka – originalen er på 482 maskinskrevne sider – og gjorde beregninger med regnestav. von Braun skrev på tysk men fikk teksten oversatt til engelsk av vennen Henry J. White, og gjorde så et forsøk på å få den utgitt. 18 amerikanske forlag takket nei til «Project Mars», og von Braun gav opp å få den utgitt i sin opprinnelige form. Til romanen hadde han imidlertid laget et matematisk appendiks der han i detalj dokumenterte hvordan en Mars-ferd kunne gjennomføres, og den vakte interesse hos tyske og amerikanske utgivere.

En tysk versjon av appendikset med et forklarende forord ble utgitt i 1952 under tittelen «Das Marsprojekt», mens en engelsk utgave kom året etter. Denne teksten fikk stor oppmerksomhet, ikke minst takket være von Brauns samarbeid med det populære ukebladet Collier’s og Walt Disney. «The Mars Project» har vært tilgjengelig siden, mens vi måtte vente til 2006 før romanen som opprinnelig hørte med, ble utgitt under tittelen «Project Mars – A Technical Tale». I skrivende stund er teksten ikke til salgs, men en peker til en innskannet versjon ses nederst på siden.

 

Dårlig roman, interessant fremtidsbilde

La det være sagt med én gang: Som roman er «Project Mars» såpass mislykket at man kan lett kan forstå de 18 forleggerne som takket nei! Den har dårlig språk, en innviklet og uklar handling og endimensjonale og klisjémessige skikkelser. Som regel er handlingen bare et tynt påskudd for å forklare leserne kompliserte tekniske og vitenskapelige konsepter. I science fiction-litteraturen bruker man ofte uttrykket «As you know Bob» om denne typen eksposisjon. I «Project Mars» blir Bob tutet ørene fulle av avsnitt som dette:

«Can you tell us something about the rations on which your weight calculations are based?’’

 

“With pleasure,’ said Spencer, “l hope you will excuse me if I don’t have all these figures in my head, so let me just look into my papers.’

 

He sank his ham-like paws into his briefcase and, after some digging, produced a folder.

 

“Now let’s see,’’ he said, leafing through the pages. “First of all, we’re allowing to each of the 70 men 120 kilograms for personal baggage. This baggage included, we reckon that all in all, crew weight will be 14 metric tons. This makes two tons apiece for each of the seven returning passenger ships.»

 

«Each man will require 1.235 kg of breathing oxygen per day on the average, as has been confirmed by practical experience in Lunetta. Since both on the outbound leg of the voyage and during the waiting time oxygen can be drawn from the cargo vessels, the oxygen supply of the passenger ships can be limited to the needs of the return trip, 260 days. Each of the passenger ships will therefore need for its crew of ten an absolute minimum of 10 times 1 .235 times 260, equals 3,220 kg of oxygen. Each ship will actually be provided with 5 tons.»

Det er med andre ord lett å forstå hvorfor Wernher von Braun la boka i en skuff, der den ble liggende i over 50 år. Men etter å ha lest «Project Mars» vil jeg påstå at boka likevel har kvaliteter. Den gir et innblikk i vitenskapelig og teknologisk tenkning rett etter krigen, en periode som ofte overskygges av 1950- og 60-tallet. Samtidig er «Project Mars» et interessant eksempel på fremtidstenkning.

Handlingen i boken er lagt til 1980-tallet, og verden er i ferd med å komme seg etter tredje verdenskrig. Atomvåpnene har ikke utslettet sivilisasjonen, men den gamle østblokken er borte og kloden styres av en FN-regjering som velges av hele verdens befolkning. Det er et poeng i boka at de enorme velgermassene i Kina og India påvirker viktige beslutninger, og ikke på en måte som amerikanere og europeere liker. Her er von Braun lysår unna vår virkelighet, selvsagt. Bedre blir det ikke av at han helt overser IT-revolusjonen: Datamaskiner nevnes én gang, og automatisering eksisterer knapt.

I teksten omtales et stort romteleskop i bane rundt Jorda, som både brukes til å se ned på bakken og ut i universet. Men i motsetning til romteleskopene som fantes på det virkelige 1980-tallet, drives dette av mennesker. Tre astronauter trengs for å holde det i gang: Én til å observere, en til å styre teleskopet og en til å fremkalle fotografiene som tas. Denne mangelen virker absurd og ikke så rent lite ironisk, med tanke på at romteknologien Wernher von Braun var med å utvikle drev fram nettopp miniatyrisering og automatisering!

I denne illlustrasjonen av Chesley Bonestell fra Collier’s Magazine i 1953 vises Werner von Brauns visjon av en romferge (venstre) og romstasjonen Lunetta.

Men når det er sagt: Han skriver faktisk godt og grundig om verdien av romteleskop, tiår før de første ble skutt opp. Han beskriver en stor romstasjon kalt Lunetta, dit romferger med vinger går i rute. I det hele tatt er von Braun svært opptatt av at romskip skal være gjenbrukbare: Førstetrinnet til romfergen myklander på havet og brukes igjen, omtrent som dagens Falcon 9-raketter. Han skildrer i presis og korrekt detalj hvordan en romferge må fungere og prinsippene bak romstasjoner.

«Project Mars» drøfter også helseeffektene av vektløshet, hva slags mat man spiser i rommet og hvordan stråling vil påvirke astronautene.  von Braun viser hvordan man kan beregne brennstoffbehovet til Mars ved å se på den samlede ferden som en serie med fartsendringer: Først en økning i hastigheten fra Jorda som bringer romskipet til Mars, deretter oppbremsing ved Mars, så en økning av hastigheten for å sende skipet til Jorda igjen før den endelige oppbremsingen ved Jorda. Slike «delta V»-betraktninger er svært vanlige i moderne tekster om romfart.

I dette tilfellet viser regnskapet også hvor mye brennstoff som skal til for å frakte et mannskap frem og tilbake fra Mars, dersom alt lastes ombord i romskipet før avgang fra Jorda. Frem og tilbake bruker ikke dobbelt så mye brennstoff som å reise én vei, men nesten 10 ganger så mye brennstoff. I praksis er 98 % av Mars-skipene til von Braun brennstoff, og dette regnestykket bidro bl.a. til forslag om énveisferder til Mars allerede på 1960-tallet. Nå inkluderer Mars-planer produksjon av brennstoff til hjemreisen ved selve landingsstedet på Mars, noe som kutter brennstoffbehovet med 80% eller mer.

 

Et utopisk Mars-samfunn styrt av Elon

Når verdensregjeringen vedtar å utforske Mars, skjer det i virkelig grandios skala. Tilsammen ti romskip med 70 astronauter ombord, med en samlet masse på 37 000 tonn (like mye som 12 Saturn V-raketter) skal sendes avgårde. Romskipene skal settes sammen i bane, bit for bit, med romferger fra Jorda. Tilsammen kreves det over 1000 romfergeferder for å fullføre prosjektet, noe som vil kreve at det brukes 5,3 millioner tonn med rakettbrennstoff.

Årsaken til at en krigstrett klode vil bruke så enormt mye ressurser på en ferd til Mars er enkel: I von Brauns bok er det ikke bare liv på Mars, det fins også en sivilisasjon der.  Hovedargumentet er teleskopobservasjoner av «kanaler». I 1949 var disse observasjonene omstridte og den fremste talsmannen for intelligente marsianere, Percival Lowell, ble sett på med skepsis av mange astronomer. Men tankene hans sto fremdeles sterkt. Kanalene spiller en viktig rolle i populære Mars-bøker fra denne tiden, som Ray Bradburys «The Martian Chronicles» og Robert Heinleins «Red Planet».

Tidlig på 1950-tallet var det fremdeles mange som trodde det kunne finnes liv – kanskje til og med intelligent – på Mars.

Siden det ikke finnes romsonder i denne fremtiden, er det først når astronautene kommer frem til Mars og kan rette sitt store teleskop mot bakken at de kan lete etter intelligent liv. Man ser ingen tydelige tegn fra bane, men gjetter på at sivilisasjonen som vedlikeholder de lange kanalene holder til under bakken. Det går  ikke lang tid før den første gruppen som lander på overflaten – med et romfly utstyrt med ski nær sydpolen – finner sin første bygning med en vaskeekte marsianer inni. Marsianeren viser seg å ligne sterkt på jordboerne av utseende, bortsett fra at han har større hode.

Han hilser høflig på astronautene og sørger for at de  raskt blir sendt til «hovedstaden» på Mars, en enorm, underjordisk by nær ekvator. Her oppdager våre helter det vi idag ville kalle et robotisert post scarcity-samfunn, altså en verden der teknologien har fjernet materiell nød og visket ut etniske og økonomiske skillelinjer. Mars-kulturen er én kultur, et teknokratstyrt demokrati med parlamentarisk tokammersystem. Eller som Wernher von Braun skrev det i 1948:

The Martian government was directed by ten men, the leader of whom was elected by universal suffrage for five years and entitled «Elon».

Ja, du leste riktig. Lederen for Mars kalles for Elon. Navnelikheten med SpaceX-gründer og Mars-fantast Elon Musk virker for rar til å være sann, og har selvsagt avfødt flere (konspirasjons)teorier. «Project Mars» var altså ikke kjent for offentligheten før den ble utgitt i 2006 av det lille kanadiske forlaget Apogee Books.  Før den tid var romanen en del av von Brauns private papirer, og kun tilgjengelig for forskere og arkivarer. Det setter klare grenser for hvilke forklaringer som er mulige.

Siden boken ble utgitt etter at Elon Musk ble en offentlig figur (han dukket opp i mediene som IT-gründer med interesse for romfart rundt 2002) er det mulig at forlaget redigerte inn navnet. Det virker usannsynlig, da Musk var en langt mer perifer nerdestørrelse den gang (Steve Jobs var fremdeles i live). Det avkreftes dessuten av folk som har sett von Brauns original, som viser at det står «Elon».  En annen mulighet er at Musks foreldre traff von Braun på 50-tallet. Intet tyder på at så skjedde, og om så var ville de uansett ikke ha diskutert et navn fra en roman som var gjemt i en skuff.

Konseptskisse av et Hyperloop-kjøretøy utenfor tunnelen (kilde: Wikipedia)

Dette er rett og slett et av historiens fascinerende slumpetreff. Og det er et slumpetreff som blir enda litt mer interessant når vi vet at marsboerne i von Brauns bok ser ut til å komme seg rundt i byen med selvkjørende, elektriske biler som kan tilkalles med elektroniske signaler. Og at langtransport på Mars ikke foregår med luftfartøy eller rakett, men med elektrisk drevne tog som går i lufttomme rør, omtrent som rørpost. Eller Elon Musks foreslåtte Hyperloop-tog.

 

Et lite utdag av det 45 sider lange tekniske appendikset som følger etter «Project Mars». Dette ble siden utgitt som boken «The Mars Project», og fikk stor innflytelse på amerikansk romfart.

Appendikset som ga oss romfarten

Det som først og fremst står igjen etter «Project Mars» er som sagt appendikset til romanen. von Braun var ingeniør med  matematisk bakgrunn, og brukte regnestaven og logaritmetabellene sine flittig. Med beregninger og håndtegnede diagrammer viser han hvordan reisen til Mars lar seg realisere med teknologi som fins i samtiden. For eksempel: von Braun antar at rakettene drives med hydrasin og salpetersyre, en blanding som idag ses på som upraktisk (salpetersyre!) og dessuten svært ineffektiv sammenlignet med f.eks. flytende hydrogen og oksygen.

von Brauns originalskisse til «Project Mars» som viser hvordan romskipene fra Jorda vil følge det vi nå kaller en Hohmann-bane til Mars. 

Men beregningene peker også fremover mot rollen von Braun fikk i årene som fulgte. Amerikanske myndigheter innså at de trengte kompetansen til von Braun for å holde tritt med sovjeterne og deres mystiske «sjefskonstruktør», Sergej Koroljov. Som Sputnik-oppskytningen i 1957 viste, klarte USA ikke å henge med til å begynne med. Men det var en rakett som ble utviklet av von Braun og hans tyske team som ga USA den første vellykte satellittoppskytningen. Og det var de samme ingeniørene, under ledelse av von Braun, som bygde den enorme måneraketten Saturn V og dermed vant romkappløpet.

I dette perspektivet blir det egentlig litt feil å si at Wernher von Braun forutser vår tids romfart når han skriver om romferger, romstasjoner og interplanetariske ferder i «Project Mars». Dette er jo ting som i stor grad ble til virkelighet takket være von Brauns innsats.

Som Alan Kay sa i 1971: «The best way to predict the future is to invent it.»

Eksterne pekere

Den fulle teksten til «Project Mars» (PDF, txt)
Bildebeviset for at von Brauns original fra 1947/48 bruker «Elon»

One Comment on “Boka som spår elbiler og Hyperloop på Mars – og en leder som heter Elon”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *