Mars er ikke bare vår beste sjanse, den er kanskje vår eneste

Klarer vi ikke å kolonisere Mars, klarer vi det sannsynligvis ikke noen andre steder heller

Elon Musk, SpaceX-gründer og den fremste talsmannen på kloden for kolonisering av Mars (kanskje med unntak av Robert Zubrin, men han bygger ikke sin egen Mars-rakett!) skriver mye snodig på Twitter. Av og til så snodig at man frykter for mannens sinnstilstand, at ambisjonene om å revolusjonere romfarten/bilindustrien/energisektoren/verden rett og slett sliter ham ut.

To av hans tweeter av 25. juni 2018 er i en annen kategori, imidlertid.  Det han skriver ligger fremdeles langt utenfor normalen for en næringslivsleder i verdensklasse, men bak det obskure budskapet ligger det en filosofisk innsikt som er velbegrunnet og som forklarer hvorfor Musk er så opptatt av at vi skal komme oss til Mars, koste hva det koste vil.

Utgangspunktet for Musks tweet er en artikkel som nylig ble publisert av Anders Sandberg, Eric Drexler og Toby Ord ved Future of Humanity Institute, Oxford University (Drexler er kanskje kjent for enkelte som forfatter av en svært populær bok om nanoteknologi for en del år siden).

Drake-ligningen dekonstruert

Artikkelen «Dissolving the Fermi Paradox» tar utgangspunkt i en berømt betraktning fra den italienske fysikeren Enrico Fermi fra 1950: Når vi vet omtrent hvor mange stjerner og planeter som finnes i universet, at forutsetningene for liv (naturlover, kjemi, energi) er svært vanlige og at det ikke tok menneskeheten veldig lang tid å utvikle radioteknologi og raketter, burde vi se mange spor etter fremmede sivilisasjoner. Men det gjør vi ikke.

Fermi-paradokset, som kan oppsummeres med hans utbrudd «Where are they?», er like gyldig idag som for 70 år siden. Selv om forskningen har gjort enorme fremskritt og vi har fått instrumenter og analyseredskap som Fermi knapt kunne ha drømt om, er resultatet like negativt. Vi har ikke mottatt noen radiosignaler av kunstig opphav eller funnet noe annet (elektromagnetiske signaler, kjemiske spor, fysiske strukturer) som tyder på at intelligent liv finnes der ute.

Fravær av bevis er som kjent ikke bevis for fravær, og vi kan når som helst fange opp et signal fra en fremmed sivilisasjon som legger alle våre diskusjoner døde. Men så lenge den totale tausheten rår i kosmos, er også det noe vi må forholde oss til. Mangel på data er også data, eller som Sandberg et al. påpeker: Usikkerhet i data er også data. Ja, for det disse forskerne har gjort er å se på usikkerheten i faktorene som inngår i den såkalte Drake-ligningen, som står helt sentralt i diskusjonen rundt (intelligent) liv i universet.

Ligningen, som ble formulert i sin opprinnelige utgave (se over) av astronomen Frank Drake i 1961, er et redskap for å anslå hvor mange andre kommuniserende sivilisasjoner i Melkeveien som fins nå. Dette tallet representeres av N. Parameteren R*  angir hvor mange stjerner som dannes i galaksen hver år, fp  er andelen stjerner som har planeter, ne er andelen planeter som kan ha liv, f er andelen der liv faktisk oppstår, f er andelen av disse som utvikler intelligent, sivlisert liv, f er andelen som lærer seg å kommunisere med verdensrommet og L er tidsrommet som en typisk sivilisasjon vil kringkaste til sine omgivelser.

Fra starten av har det vært bred enighet om at Drake-ligningen var svært følsom for talleverdiene man erstattet  R* , f osv med . Siden 1961 har vi riktignok lært mye om stjernedannelse og planeter ved andre stjerner, men det er fremdeles mulig å velge rimelige verdier for de fleste parametrene som gir et spenn i verdien av N fra mange millioner til 0. Altså fra at Melkeveien formelig bugner av intelligente, kommuniserende sivilisasjoner til at vår sivilisasjon er den eneste.

Sandberg et al. er ganske avvisende til denne vanligste måten å bruke Drake-ligningen på. Istedenfor å konstruere det de kaller «toy models» ved å gjette på de mest sannsynlige verdiene, mener de at man må gå gjennom Drake-faktorene og se på hele fordelingen av usikkerhet i hver enkelt av dem. Dette har artikkelforfatterne løst ved å sette inn tilfeldig valgte verdier for hver parameter innenfor usikkerhetsgrensene, og sett på hvordan N varierer i et stort antall beregninger. Resultatet er slående:

When we take account of realistic uncertainty, replacing point estimates by probability distributions that reflect current scientific understanding, we find no reason to be highly confident that the galaxy (or observable universe) contains other civilizations […] [W]e find a substantial probability that we are alone in our galaxy, and perhaps even in our observable universe (53%–99.6% and 39%–85% respectively). ’Where are they?’ — probably extremely far away, and quite possibly beyond the cosmological horizon and forever unreachable.

Artikkelen er nettopp publisert og vi må regne med at mange vil imøtegå en så radikal konklusjon. Men dette resultatet stemmer altså godt med det vi observerer i det virkelige univers, og de to faktorene til sammen danner et godt grunnlag for et av Elon Musks hovedargumenter for å kolonisere Mars.

Betydningen for menneskeheten

Det er lett å bli mismodig når man leser nyhetene, men ser vi på menneskeheten i et større tidsperspektiv blir det åpenbart at vi alle er del av noe stort, komplekst og i all hovedsak svært positivt. I 99,997 % av livets historie var det blinde naturkrefter og tankeløst liv som styrte og formet kloden vår. De siste 0,003 prosentene representerer tida som er gått siden vi begynte å bo i landsbyer, dyrke jorda og holde husdyr – det vi kan kalle menneskelig sivilisasjon.

Summen av det vi har oppnådd på disse årene – all vår historie, vår kultur, våre tradisjoner, vitenskapen og teknologien – er utvilsomt en sjeldenhet i universet. Selv i vårt lille Solsystem, som bare er ett av utallige milliarder i Melkeveien, utgjør flaten som bebos av tenkende, siviliserte vesener en forsvinnende liten andel. En sårbar, forsvinnende liten andel. Ja, for selv om sivilisasjon i en eller annen form har eksistert på kloden i 12 000 år, finnes det ingen garantier for at det vil fortsette.

Mer enn 99% av alle arter som har levdt på Jorda har dødd ut av naturlige årsaker, og det kan også skje med Homo sapiens. Vi kan rammes av en naturkatastrofe, som en asteroidekollisjon eller en global pandemi. Eller vi kan utslette oss selv ved å ødelegge naturen vi er avhengige av eller med en global atomkrig. Om ikke menneskearten forsvinner som følge av en slik katastrofe, vil det aller meste av vår sivilisasjon antagelig gå med i dragsuget.

Tidligere har dette vært en risiko vi bare måtte akseptere. Men slik er det ikke lenger. Ikke bare er vi istand til å ta vare på vår felles kulturarv i en helt annen grad enn tidligere, men vi har også muligheten til å flytte kopier av denne kulturarven så langt vekk fra Jorda at de er trygge for alt som måtte ramme oss her. Det er her Elon Musks argument om at vi bør kolonisere Mars for å ha en sikkerhetskopi av menneskeheten og sivilisasjonen  – «the light of consciousness» – kommer inn.

Det er ille nok om vårt lille lys skulle slokne. Men om dette lyset er det eneste i galaksen eller kanskje hele universet er tapet bokstavelig talt kosmisk. Da mister universet de eneste skapningene som kan observere det og reflektere over dets eksistens. Ifølge det såkalte  antropiske argument opphører universet dermed også å eksistere. Det er altså mye som står på spill her, og våre muligheter til å hindre at det skjer er ganske begrensede.

Beboelige kloder er uhyre sjeldne

I tillegg til Jorda og Sola består vårt Solsystem består av 7 planeter med over 180 måner i bane rundt seg, tusenvis av småplaneter og et ukjent antall mindre legemer av typen asteroider og kometer. Av alle disse himmellegemene er det bare Jorda som har alt som trengs for at mennesker skal kunne bo og trives. På en klar andreplass følger Mars, som har mye av det som trengs: Vann og andre livsviktige ressurser, fast overflate med et jordsmonn som kan dyrkes opp, rikelig med solenergi og en gravitasjon som er relativt lik Jordas.

Saturns måne Enceladus kan ha et hav og levende organismer under isen som dekker overflaten. Ingen tror dette livet er intelligent, og månen egner seg generelt dårlig for kolonisering (kilde: NASA)

Resten av Solsystemet er enten helt ubeboelig (tenk overflaten til gassplanetene Jupiter og Saturn) eller så ressurs- og energifattig at det vil bli ekstremt dyrt å bosette seg der. Det er mulig å bygge store byer på Ceres eller Enceladus. Men vi kommer ikke til å gjøre det før vi har vunnet erfaring med alle aspektene ved å bosette seg på og kolonisere en fremmed planet. Og Mars er den eneste kloden i Solsystemet som lar oss gjøre akkurat det uten å måtte ta et teknologisk (og kostnadsmessig!) kjempesprang.

Nei, jeg har ikke glemt Månen. Vår nærmeste nabo har en viktig rolle å spille som prøvefelt for teknologier som senere kan brukes på Mars, og i disse dager snakker NASA om å sende en romstasjon i bane rundt Månen som et mellomstadium. Men Månen er svært ressursfattig sammenlignet med Mars, i den grad at man kommer til å importere mange livsnødvendigheter fra den nærliggende Jorda. Mars er vårt eneste prøvefelt for en fullverdig kolonisering av en fremmed planet.

Det er på Mars vi kan lære å opprette en ny sivilisasjon et annet sted i universet, leve av lokale ressurser og etterhvert bli selvforsynt. Kolonien på Mars vil skape teknologiske fremskritt, men vil også gi oss uvurderlig erfaring med samfunnsbygging. Kolonien blir et sosialt, politisk og økonomisk eksperiment som danner skole for det som skjer på andre kloder i Solsystemet – og eventuelle beboelige kloder ved andre stjerner.

Eller om man vil: Mars er nødvendig mellomtrinn i en lang prosess. Like lite som vi kunne hoppe direkte fra brødrene Wrights primitive «Flyer» i 1903 til Boeings Dreamliner kan vi gå fra Jorda og rett til bosetninger i asteroidebeltet. Og det handler ikke bare om teknologi: Dersom det ikke finnes politisk vilje eller kommersielt grunnlag for å bosette seg på en så gjestmild klode som Mars er det vanskelig å se hvordan vi skal komme oss lengre ut i rommet. Kort sagt: Mars er ikke bare vår beste sjanse til å flytte ut i rommet og ta vare på sivilisasjonen vår i samme slengen. Den er antagelig vår eneste sjanse.

For å parafrasere en legendarisk sang: «If you can’t make it there, you won’t make it anywhere.»

Eksterne kilder

Elon Musks Twitterkonto
Sandberg et al: Dissolving the Fermi Paradox

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.