Hjernen bak Hitlers rakettvåpen ga oss oppskriften på å kolonisere Mars.
I 1948 satt den tyske ingeniøren Wernher von Braun internert i en leir ved White Sands i New Mexico i USA. Sammen med et team av forskere og ingeniører hadde von Braun utviklet V-2, en rakett som gjorde det mulig for tyskerne å bombardere London uhindret. V-2 lå langt foran annen teknologi på denne tiden, og i krigens sluttfase forsøkte både amerikanere og russere å få tak i så mange medarbeidere fra prosjektet som mulig. Amerikanerne kapret ikke bare brorparten av ingeniørene, de fikk også tak i prosjektleder von Braun.
Omslaget til den vesttyske originalutgaven av von Brauns bok
Helt uproblematisk var det dog ikke å ta nazistenes fremste forskere inn i varmen, og de første årene etter krigen tilbragte mange av dem i interneringsleire. Ventetiden tilbragte Wernher von Braun med å skrive på en roman om å utforske rommet og dra til Mars, som alltid var hans hovedmotivasjon for å bygge raketter. Boken var etter sigende begredelig lesning, men den hadde et appendiks der matematikken bak en Mars-ferd ble gjennomgått i detalj. Dette var interessant nok til å bli utgitt i bokform, og i 1952 kom «Das Marsprojekt» ut. Året etter ble boken oversatt til engelsk.
Kjempeekspedisjon til Mars
I «Das Marsprojekt» beskriver von Braun en storstilt ekspedisjon med ti romskip, hvert av dem med en vekt på 4000 tonn og et mannskap på 70. Skipene skulle settes sammen i bane rundt Jorda av komponenter som ble fraktet opp i romferger med vinger. Ifølge boka måtte det 950 romfergeturer til for å sette sammen Mars-flåten, med et brennstofforbruk på over 5,3 millioner tonn. Det virker mye etter vår målestokk, men det ble skrevet like etter en krig der transport av enorme mengder materiell og brennstoff var dagligdags.
Colliers’ ble utgitt fra 1888 til 1957, og var så populært at serien om romfart fikk antall amerikanere som trodde på månelanding innen 50 år til å øke fra 15 til 38% i 1955
Reisen til Mars skulle foregå langs en såkalt Hohmann-bane, og astronautene måtte derfor belage seg på opptil åtte måneder i vektløshet. von Braun hadde liten tro på TV-overføringer fra rommet og så ikke for seg at romsonder kunne erstatte menneskelige observatører. Mars-astronautene ville dermed være de første som så planeten på nært hold, og de ville bruke verdifull tid ved planeten for å finne et egnet landingssted (noe vi ville avgjøre før avreise fra Jorda idag, selvsagt.)
Tre av Mars-romskipene hadde vinger for å kunne glidefly ned til planeten. von Braun antok at det ville bli vanskelig å finne landingsplasser nær ekvator som var frie for hindringer. Derfor skulle den første landingen foregå på isen ved nordpolen, som han trodde lignet Antarktis og derfor var mulig å lande på med ski-understell. Derfra skulle astronautene bruke 80 dager på kjøre tusenvis av kilometer til det valgte landingsområdet.
Vel framme måtte de bygge en landingsstripe for de to gjenværende glideflyene, som ville ha med seg resten av mannskapet og utstyret. Basen ville bestå av oppblåsbare boligmoduler, der astronautene skulle leve i 400 dager mens de utforsket planeten. Når Jorda og Mars igjen sto i en gunstig posisjon i forhold til hverandre, skulle astronautene på overflaten fraktes med raketter opp til de ventende romskipene i bane, som så ville begynne på den åtte måneder lange hjemturen.
Walt Disney griper inn
Selv om marsboka ikke ble noen bestselger, fanget den interessen til redaktørene av det populære ukebladet Collier’s. De bestemte seg for å lage åtte artikler om utforskningen av verdensrommet, og satte sammen et team av skribenter og illustratører som kunne gjøre von Brauns planer tilgjengelige for et bredt publikum. Artikkelen som skildret Mars-planene kom på trykk i 1954. Her skildres ikke bare teknologien, men også de psykologiske utfordringene en lang ferd til en fremmed planet kunne by på:
“At the end of a few months, someone is likely to go berserk. Little mannerisms—the way a man cracks his knuckles, blows his nose, the way he grins, talks or gestures—create tension and hatred which could lead to murder . . . [i]f somebody does crack, you can’t call off the expedition and return to Earth. You’ll have to take him with you.”
Artiklene ble utvidet og utgitt i bokform, men det som virkelig satte Mars på dagsorden var samarbeidet med Walt Disney. På 1950-tallet sto Disney-konsernet bak en rekke populære dokumentarer for det nye TV-mediet. Da episoden med navnet «Mars and Beyond» ble kringkastet i desember 1957 (like etter oppskytningen av Sputnik) vakte den enorm oppsikt, og bidro til at tankene bak Marsprosjektet nådde ut til rundt en firedel av USAs befolkning.
Walt Disney og Wernher von Braun med modeller av Mars-rakett og romferge
Wernher von Braun var på dette tidspunktet satt i arbeid av sine nye arbeidsgivere, og travelt opptatt med å konstruere bærerakettene som etterhvert ga USA overtaket i romkappløpet. Karrieren hans toppet seg med byggingen av Saturn V, raketten som fraktet Apollo-astronautene til Månen. Hvis von Braun hadde fått viljen sin, ville den ha blitt videreutviklet til det første trinnet i en Mars-ekspedisjon.
Med Apollo-raketter til Mars
I 1969 lanserte han en ny plan for å utforske Mars. Den baserte seg på en studie fra Boeing og på NASAs forskning på atomdrevne raketter (det såkalte NERVA-prosjektet). von Braun ville bruke oppgraderte Saturn V-raketter til å sende NERVA-romskip til Mars, der 12 astronauter skulle landsettes i to fartøy som så ut som forstørrede utgaver av Apollos kommandoseksjon. Både romskipene og selve ferdsplanen var kraftig nedskalert i forhold til 1948-forslaget.
Mars Excursion Module (MEM), landingsfartøyet i von Brauns siste Mars-plan fra 1969, er ikke romslig. Men så var oppholdet på Mars bare ment å vare i to måneder.
Noe kan forklares med teknologiske forbedringer og erfaring: von Braun visste rett og slett mye mer om hvordan Mars kunne nås på en effektiv måte. Men først og fremst avspeiler planen de politiske realitetene i 1969. På dette tidspunktet var det klart at amerikanerne ville vinne romkappløpet mot Sovjetunionen, og at det var mer enn godt nok for folk flest. En kostbar Vietnamkrig sørget for at det ikke heller fantes penger til å gjøre Apollo til mer enn kortvarige forskningsferder. De tre siste planlagte Apollo-ferdene – 18, 19 og 20 – ble kansellert ikke lenge etterpå.
Det nøkterne budsjettet avspeilet seg også i varigheten på ferden. von Braun-planen tok utgangspunkt i at Saturn V/NERVA-rakettene skulle skytes opp i november 1981, og at Mars-astronautene var tilbake på Jorda i august 1983. Oppholdet på Mars varte kun i to måneder, og mye av utforskningen av overflaten ville skje ved hjelp av sonder og roboter som astronautene hadde med seg. Men Mars-skipene var gjenbrukbare, og med forsyninger fra den planlagte romfergen kunne man utruste nye ekspedisjoner til langt lavere kostnad. von Braun så for seg en Mars-base med en besetning på 50 i 1989.
Det ble nedsatt en arbeidsgruppe under ledelse av visepresident Spiro Agnew for å gå gjennom planene og komme med en anbefaling. I begeistringen etter månelandingen var det lett å la seg rive med, og arbeidsgruppen gikk inn for von Brauns nye Marsprosjekt. Det gjorde imidlertid ikke Nixon-administrasjonens budsjettkontor, som avviste alle forslag i planen unntatt punktet om en romferge med vinger. von Brauns drøm lå i grus, han forlot etter hvert NASA og døde i 1977 – fire år før romfergen han forutså i 1948 lettet for første gang.
Eksterne kilder
NASA-publisert ebok: «Humans to Mars – 50 Years of Mission Planning, 1950-2000» (PDF)
Wikipedia om «The Mars Project»
Colliers-artikkelen «Can we get to Mars?» fra 30. april 1954
Wikipedia om Disney-programmet «Mars and Beyond»
Astronautix om von Brauns første Mars-ekspedisjon fra 1948
Astronautix om von Brauns siste Mars-ekspedisjon fra 1969
En god YouTube-film om von Brauns Marsplaner
