Er Starlink verdt en ødelagt stjernehimmel?

Etter oppskytningen av de første 60 satellittene i satellittnettverket Starlink 24. mai 2019, tok det av blant astronomene jeg følger på Twitter. En nederlandsk amatørastronom hadde lagt ut en video på Youtube av Starlink-satellitter på rekke og rad som fløy over nattehimmelen. Snart fulgte lignende observasjoner fra andre steder på kloden, og stort sett var observatørene enige om at satellittene var langt mer synlige enn noen hadde forventet på forhånd.

SpaceX-sjef og hovedansvarlig for Starlink er Elon Musk, som også er aktiv på Twitter. Han ble gjort oppmerksom på observasjonene, og svarte dessverre slik han ofte gjør når han blir utfordret på faktauttalelser i sosiale medier: Avvisende, grensende til arrogant. Starlink ville ikke være synlig for den som ikke spesifikt lette etter satellittene, hevdet han. Og det ville uansett ikke påvirke astronomien som vitenskap.

Etter å ha blitt imøtegått av en rekke profesjonelle astronomer, erkjente Musk at Starlink under visse forhold kunne bli et problem. Når hele nettverket er utplassert vil man i land mellom 53 grader nord og syd kunne se ca hundre Starlink-satellitter over horisonten det meste av natten om sommeren. De vil ligne middels kraftige stjerner som driver over himmelen, og kan lyse sterkt nok til å ødelegge bilder tatt med følsomme astronomiske teleskop. Musk har nå sagt at SpaceX vil prøve å ta hensyn til profesjonelle astronomers behov, og ellers forsøke å redusere synligheten så mye som mulig.

Jeg har astronomiutdanning selv, og deler derfor fagmiljøets bekymring for nattehimmelen. Økende lysforurensing har i praksis gjort stjernehimmelen usynlig for folk flest og drevet all bakkebasert astronomi så langt vekk fra bebyggelse som mulig. Med Starlink og konkurrerende satellittnettverk vil også den stadig mer utilgjengelige mørke stjernehimmelen bli «forurenset» av kunstige lyskilder. Det er et stykke uberørt natur av stor kulturhistorisk betydning som er i ferd med å forsvinne for oss nå, og det er forstemmende at dette aspektet ikke tas hensyn til når romselskaper søker om tillatelse til oppskytning.

Når det er sagt hadde enkelte av forsvarerne av en ubesudlet stjernehimmel stått seg på å reflektere over sin priviligerte posisjon. Det er lett å si at man heller vil ha satellittfri himmel enn bredbånd fra verdensrommet hvis man allerede bor et sted med tre-fire leverandører å velge mellom. Hvis Starlink fungerer som tenkt vil det bli enormt verdifullt for milliarder av mennesker i områder der det ikke lønner seg å bygge ut konvensjonelt bredbånd. Internett til alle handler ikke først og fremst om å se Netflix i den afrikanske bushen, men om arbeidsplasser, undervisning, demokrati og liv og helse.

Vi er nå kommet til et punkt i romhistorien der vi står overfor samme type etiske dilemma som vi har strevd med her nede på bakken i hundrevis av år: Den vanskelige avveiningen mellom godene uberørt natur og behovet for å skape et bedre liv for mennesker. Med det viktige forbeholdet at det neppe er andre levende organismer enn astronomiinteressert Homo sapiens som påvirkes direkte, selvsagt. Objektivt sett er dette et relativt moderat naturinngrep, ikke minst sammenlignet med de andre miljøkrisene vi står overfor idag.

Jeg kjenner også at jeg møter meg selv i døra her. For jeg er ikke bare astronom, jeg er også romfartsentusiast. Jeg har alltid ment at verdensrommet er løsningen på mange av menneskehetens grunnleggende problemer, og at den beste fremtiden vi kan håpe på er en der vi flytter store deler av sivilisasjonen vår opp i rommet, drar tilbake til Månen og så videre til Mars og de andre planetene. Et solsystem fullt av mennesker er en fantastisk visjon det er verdt å kjempe for. Men for å komme dit, er det ikke til å unngå at vi må leve med mange nye og svært synlige objekter i bane rundt Jorda.

Helt siden 1950-tallet har vi hatt visjoner om tusener av mennesker som lever og arbeider i verdensrommet. Her en illustrasjon av kunstneren Chesley Bonestell til en artikkel av rompionéren Wernher von Braun

Starlink er ikke et hvilket som helst satellittprosjekt, det er vårt første forsøk på å industralisere verdensrommet. Tusener av maskiner skal masseproduseres og plasseres i bane av et privat selskap for å skape en ny forretningsmodell av verdi for milliarder av mennesker. Lykkes Starlink, kan det bli starten på den storstilte ekspansjonen ut i rommet så mange av oss har drømt om. Inntektene fra Starlink skal ifølge Elon Musk finansiere bosetninger på Mars, noe som igjen vil skape behov for mye ekstra utstyr i jordbane.

Suksess for Starlink vil også inspirere andre aktører, som Jeff Bezos’ Blue Origin. Bezos er skeptisk til bosetninger på andre planeter, og mener at vårt beste håp om grønn økonomisk vekst ligger i svære, roterende romkolonier (se foredraget nedenfor). Også denne grandiose visjonen vil innebære at det sendes opp tusenvis av mennesker for å arbeide og leve i rommet. Det vil i sin tur gjør det nødvendig med svært mange ny objekter i bane rundt Jorda, mange av dem betydelig større enn Starlink-satellittene.

Helt siden romalderens begynnelse har det eksistert en konflikt mellom forskningsmiljøene og tilhengerne av bemannet romfart. Astrofysikere og planetologer har ønsket seg mest mulig midler til romteleskop, satellitter og sonder, fordi de gir langt mer vitenskap igjen for pengene enn astronauter i bane. Tilhengerne av bemannet romfart har svart med at menneskelige forskere alltid vil være bedre enn maskiner, og at vi derfor trenger romfartøy som kan sende forskere til Månen og Mars.

Med Starlink har skruen fått en ny omdreining. Fra nå av handler det ikke bare om fordelingen av poster på NASA-budsjettet (ca 20 milliarder dollar i 2018, hvorav 7 milliarder går til vitenskap og 10 milliarder er relatert til bemannet romfart). Starlink kan få en omsetning på 30 milliarder dollar i året, og kombinert med inntekter fra annen virksomhet kan det gjøre et privat selskap til den tyngste romaktøren av alle. SpaceX ser på mennesker i rommet som så viktig at selskapet allerede krangler med forskere som vil avklare spørsmålet om liv på Mars før vi sender mennesker dit.

Jeg ser på Twitter-krigen mellom Musk og astronomene som forsmaken på en mer dyptgripende diskusjon som forhåpentligvis vil melde seg i årene fremover. Det handler ikke bare om verdien av en mørk stjernehimmel. Det handler om hvordan vi skal behandle Månen, dette praktfulle eksempelet på uberørt natur, hvis og når vi reiser tilbake dit. Skal det være fritt fram for gruvedrift og utbygging, eller skal hele eller deler av Månen være verneverdog? Det handler om et Solsystem fullt av steder der det kan finnes liv: Polområdene på Mars, Europa, Enceladus. Skal SpaceX-astronauter uhindret trampe rundt og opprette kolonier, eller bør det finnes karanteneordninger?

Jeff Bezos’ ideer om kjempestore romstasjoner viser oss at dette ikke behøver å handle om hvorvidt vi skal ekspandere ut i rommet eller ei. Veien til Mars og videre ut i rommet kan ta andre spor enn det vi har valgt frem til nå, som har skapt enorme fremskritt for menneskene, men som også har hatt en horribel kostnad for alt annet liv på Jorda.

.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.