10 ting Mars-kolonistene kan leve av

En Mars-koloni må ha en fungerende eksportøkonomi for å bli selvforsynt på sikt

Hva skal vi leve av på Mars?

Mars-planer frem til nå har tatt utgangspunkt i at astronauter bare blir der en kort stund og utforsker før de drar igjen. Elon Musk og SpaceX’ planer om en koloni er et mye større og mer komplisert prosjekt. Om mennesker skal bosette seg på Mars trenger de ikke bare livsnødvendigheter som luft, vann og tak over hodet. De trenger arbeid som kan generere eksportinntekter. Store inntekter, da Mars-kolonien til å begynne med vil bli et kostbart prosjekt. Fokuset på utforskning har gjort at vi ikke har tenkt og forsket så mye på hvordan en Mars-økonomi vil fungere, men nedenfor følger en liste over måter en koloni kan finansiere seg selv på i en tidlig fase.

Bakgrunn

Fra de første Mars-planene på 1950-tallet og frem til NASAs siste offisielle plan fra 2009 har man fokusert på vitenskapelig utforskning av Mars. En gruppe astronauter og forskere skal sendes avgårde, plante flagg, ta steinprøver og gjøre målinger før de reiser hjem etter en måned eller ett og et halvt år. Det er det som gjerne kalles en «flag and footprints mission». Men med Elon Musks og SpaceX’ BFR-prosjekt har debatten flyttet seg mer over mot kolonisering.

Den nye kjemperaketten skal gjøre romfart så billig og trygt at man kan bygge en landsby på Mars med hundrevis av innbyggere innen 15 år, og i løpet av noen tiår skal det vokse til en koloni med tusener av fastboende. Det Musk og SpaceX ikke har gått inn på, er hva alle menneskene på Mars skal leve av og hvordan de skal bli økonomisk uavhengige av Jorda. Ikke overraskende har det vært forsket lite på dette. En av de første til å reise spørsmålet var romforsker og Mars-aktivist Robert Zubrin med artikkelen «The Case for Colonizing Mars» (lenke nederst på siden). Her skriver han blant annet:

[F]or decades and perhaps longer, it will be necessary, and forever desirable, for Mars to be able to import specialized manufactured goods from Earth. […] Nevertheless, these smaller sophisticated items will have to be paid for, and the high costs of Earth-launch and interplanetary transport will greatly increase their price. What can Mars possibly export back to Earth in return?

I artikkelen fra 1997 argumenterer Zubrin med at kolonistene kan leve av å eksportere verdifulle mineraler, eller kanskje deuterium («tungt» hydrogen) som kan brukes som brennstoff i fusjonskraftverk på Jorda. Idag fremstår disse alternativene som mindre interessante. Etter tiår med utforskning av Mars fra romsonder har vi ikke funnet drivverdige mineralforekomster på Mars, og fusjonskraft som energikilde er stadig så langt unna å bli virkelighet at deuterium heller ikke er aktuelt.

Elon Musk tror aldri det vil finnes noe råstoff som er verdifullt nok til at det vil lønne seg å frakte tilbake til Jorda med romskip. Gruvedrift kan gjøre kolonien mindre avhengig av import fra Jorda, men ellers tror han at Mars i hovedsak vil eksportere ideer. Vi må likevel gå ut fra at kolonien i lang tid må importere maskineri, medisiner og andre livsnødvendigheter fra Jorda, til en fraktkostnad på opptil flere millioner dollar per tonn. Hvem skal betale for dette – og hvorfor skulle de ønske å gjøre det?

1. Staten betaler

Regjeringer har finansiert nesten all bemannet romfart siden starten på romalderen. De første tiårene var det romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen som drev utviklingen, og romfart ble så viktig for den nasjonale prestisjen at USA brukte over 100 milliarder dollar på å sende 12 mennesker til Månen. Men Sovjet er borte og Kina ser ikke ut til å ønske seg en tilsvarende rolle, så frykten for at fienden kommer først vil neppe motivere USAs myndigheter til å betale for hele Mars-gildet.

Når det er sagt, kan myndighetene likevel ha interesse av å delfinansiere kolonien.  SpaceX ser for seg en rolle som transportselskap i rommet: De frakter, kunden betaler. Hvis BFR-raketten fungerer som planlagt betyr det at Kina eller India kan betale for å sende en boligmodul og astronauter til Mars. Da kan Washington komme til at det er i nasjonens interesse at det også finnes amerikanske utposter på den røde planet. SpaceX kan altså skape sitt eget lille romkappløp, og det kan føre til at det blir større offentlige investeringer enn mange ser for seg idag.

2. Kolonistene betaler

Elon Musk har sagt at målet er å gjøre ferder til Mars så billige at kolonister kan finansiere store deler av reisen og oppholdet selv. Det blir kanskje mulig mot slutten av dette århundret, men i startfasen må kolonistene være med på å bære etableringskostnadene for kolonien. En BFR-billett på en tidlig ferd kan koste fra 1 til 10 millioner dollar (avhengig av hvor mange passasjerer som kan dele på utgiften), og i tillegg kommer millioner av dollar til å dekke bolig og livshopphold på Mars.

I utgangspunktet finnes det hundretusener av husholdninger i USA som er velstående nok til å emigrere under slike vilkår. Problemet for SpaceX blir å finne nok kandidater i denne gruppen som både er friske nok, har den riktige utdannelsen og motivasjonen til å satse formuen sin samt liv og helse på en fremmed planet. Dette har da også selskapet innsett, og det legges ikke stor vekt på egenbetaling i det som har vært sagt om kolonisering så langt.

3. Jordiske investorer betaler

Det er ikke lett å selge inn Mars til private investorer. Ingen vet om det i det hele tatt er mulig å kolonisere en fremmed planet, og selv optimistene Zubrin og Musk ser bærekraft og lønnsomhet i et hundreårsperspektiv. Det er likevel mulig å tenke seg virksomhet som kan generere inntekter fra dag én. Etableringen av kolonien vil skape enorm medieinteresse på Jorda, og rettighetene til innholdet vil bli solgt til høystbydende. Det er rimelig å anta at medierettighetene vil være verdt milliarder av dollar i startfasen. Selv om interessen vil dabbe av, kommer kolonien til å levere nok drama til å fortsette å generere inntekter, både via TV, sosiale medier og virtuell virkelighet.

SpaceX ble opprettet med formålet å kolonisere Mars, og ifølge Elon Musk er tanken å pløye en del av overskuddet inn i Mars-kolonien. Opprinnelig var planen å gjøre dette ved å bli en dominerende aktør i satellittmarkedet, et mål som er i ferd med å nås. Problemet er at SpaceX kaprer markedsandeler ved å senke prisen per oppskytning. I et begrenset satellittmarked (stabilt rundt 80-100 oppskytninger i året) gir det lite rom for vekst på sikt. Tvert imot er det en reell fare for at nye aktører, som Jeff Bezos’ romselskap Blue Origin, kommer på banen og presser prisene ytterligere nedover.

Dette er motivasjonen bak Starlink, SpaceX’ konsept om å levere bredbånd til hele jordkloden via et nettverk på  flere tusen satellitter. De første prototypsatellittene ble sendt opp i 2018, deretter er planen å få nettverket på plass innen 2025. Starlink forventes å generere titalls milliarder dollar i omsetning i året, og en god del av overskuddet er ment å gå direkte til Mars-kolonien. Men dette forutsetter at SpaceX lykkes med noe mange tidligere aktører har mislykkes med, og at Elon Musks visjon vil styre selskapets virksomhet i tiår fremover. Normale jordiske aksjonærer vil neppe finne seg i at store deler av overskuddet forsvinner til Mars.

 

Med dronefly som dette kan astronauter på Mars utforske store deler av kloden raskt og effektivt (kilde: NASA)

4. Oppdragsforskning

Robotbilen «Curiosity», som kjører rundt på Mars mens dette skrives, kostet 2,5 milliarder dollar. I løpet av sine 6 år på planeten har den forflyttet seg i underkant av 20 kilometer. Dette er en distanse som en astronaut på Mars kan dekke på en ettermiddag i bil. Bildene og prøvene som Curiosity har tatt ville også kunne tas av astronauten, som i tillegg kan gjøre en lang rekke ting som er umulige for en robot. Hvis SpaceX lykkes med å få mennesker på Mars, kan de tilby utforskning av planeten til brøkdel av summene som jordbaserte romorganisasjoner må spandere idag.

Områder som ikke kan nås av astronautene direkte, kan utforskes med dronefly som styres fra Mars-kolonien. Forskning på oppdrag av regjeringer kan altså bli en nyttig biinntekt for kolonistene. Og selv om private selskaper ikke vil ønske å investere i selve kolonien, kan de være interessert i å kjøpe seg laboratorieplass på Mars for å dra nytte av det ekstreme miljøet eller isolasjonen. Mars kan være et bra sted å utvikle et produkt i dypeste hemmelighet, ikke minst hvis det potesielt utgjør en fare for jordiske omgivelser.

5. Kunnskap fra egen forskning

Mars er et menneskefiendtlig miljø der slurv og teknisk svikt lett kan føre til døden. Det gjør kolonistene ekstremt avhengige av teknologi, noe som igjen vil motivere dem til å forbedre maskineri og utvikle nye løsninger. Romfarten har alltid skapt teknologisk «spin-off» der de ekstreme forholdene i rommet har tvunget frem løsninger som viser seg å ha stor nytteverdi på Jorda. En kommersielt drevet Mars-koloni vil kunne selge slike løsninger til Jorda.

Et eksempel er dyrking av mat på Mars, der NASA allerede snakker om at Mars-løsninger kan bli nyttige for bønder i tørre områder på Jorda. Kolonistene vil ha høy utdannelse og være unge og ressurssterke, og vi vet av erfaring at å samle slike folk og gi dem et konkret mål kan skape en «trykkokereffekt». Atomforskningen ved Los Alamos under annen verdenskrig er et klassisk eksempel på  ekstremt aksellerert innovasjon som følge at man samlet mange kloke hoder på en isolert plass.

Her finnes det forøvrig en potensiell «gamechanger». Dersom astronautene mot formodning skulle finne liv på Mars ville de sitte på en svært verdifull ressurs. På Jorda er «bioprospecting», leting etter organismer som kan avgi interessant arvestoff, en viktig industri.  Alle trekk ved en Mars-organisme, fra celleveggene til energiproduksjonen og arvestoffet, vil ha enorm vitenskapelig og kommersiell interesse. Det er både billigere og tryggere å forske på organismene på Mars, og det vil sikre investeringer fra Jorda i lang tid.

6. Interplanetarisk netthandel

Det har lenge vært snakket om et «interplanetarisk internett», en type forbindelse som er bygd slik at den tar hensyn til avstanden mellom planetene og forstyrrelser av signaler pga utbrudd fra Sola. Tanken er at vanlige nettjenester også skal fungere på Mars. Mellom ulike deler av kolonien vil nettet være like raskt som her, mens Jord-Mars-forbindelser vil ha store tidsforsinkelser avhengig av avstanden mellom planetene. Men nett vil  altså finnes, og dermed også nettøkonomi. Det åpner for  at kolonister på Mars kan «telependle» til Jorda, eller drive forretninger på nettet rettet mot jordiske kunder.

Takket være FNs romtraktat av 1967 har Mars samme juridiske status som et skip i internasjonalt farvann. Det betyr at det er lovverket i landet som fartøyet er registrert i, som gjelder på fartøyet. På Mars betyr det at man får et lappeteppe av jurisdiksjoner, avhengig av hvilket land som har betalt for en del av kolonien. Dette kan utnyttes til å tilby finanstjenester, for eksempel. Tenk nettbank basert i et kott som er betalt av et skatteparadis på Jorda, med nærmeste skattemyndighet hundre millioner kilometer unna. Tenk Mars-kolonien som kryptovaluta-base.

 

7. Lagringstjenester

Et hovedargument for å gjøre mennesket til en multiplanetarisk art, som Elon Musk liker å si det, er at vi sikrer at Homo sapiens overlever selv om katastrofen rammer Jorda. Men vår art er verdt lite uten kunnskapen og kulturen vi har skapt gjennom årtusener, og derfor bør vi også ha en «sikkerhetskopi» av vår historiske og genetiske arv som er trygg for jordiske katastrofer. Slike arkiver og DNA-banker er viktige institusjoner på Jorda, og koster mye å bygge og vedlikeholde. Å drive et offentlig arkivanlegg på Mars kan altså gi kolonien en del inntekter.

Her finnes det også forretningsmuligheter. På en server plassert i en passende jurisdiksjon (se punkt 6) kan man lagre hemmelige og sensitive opplysninger som kun er tilgjengelig via nett fra Jorda. Det gir en ekstra sikkerhet for den som vil sikre seg mot at myndigheter beslaglegger maskinvare. Avstanden er så stor at vi ikke snakker om strømming av film via piratservere, men kanskje heller prosjekter av typen Wikileaks eller hemmelig finansiell informasjon.

8. Ekstremturisme

BFR-raketten til SpaceX er ment å gå i skytteltrafikk mellom Jorda og Mars, og kan også ta med seg passasjerer tilbake til Jorda. En del av dem vil være kolonister som ikke har klart å tilpasse seg livet på Mars, men dette åpner også for turisme av det helt ekstreme slaget. Blant de mange som klatrer opp Mount Everest og stiller seg i kø for å bli skutt opp i rommet med Virgin Galactics romskip, finnes det garantert noen som har viljen og pengene til å besøke Mars for opplevelsens skyld.

Ekstremturistene blir ikke mange, men til gjengjeld kan hver av dem legge igjen mye penger i kolonien. Det er også tenkelig at enkelte svært rike eldre vil velge å pensjonere seg på Mars. Den lavere gravitasjonen og fjernheten fra smittsomme sykdommer (ikke minst influensa) som herjer på Jorda og årlig dreper hundretusener av eldre, kan til og med selges inn som helsebringende. Den økte kreftfaren som følge av bakgrunnsstrålingen spiller liten rolle for denne gruppen, siden sykdommen som regel vil bruke mange år på å utvikle seg.

9. Fysiske eksportvarer

På returen til Jorda kan BFR-rakettene også ta med seg varer fra Mars. Hvorvidt det er verdt å gjøre det, avhenger av varens verdi per kilo satt opp mot fraktkostnaden. Hvis vi antar at det vil koste 10 millioner dollar å frakte et tonn tilbake til Jorda, vil hvert kilo koste 10 000 dollar bare i frakt. Lett til produksjonskostnader, og vi har et produkt som må være verdt mye mer enn sin vekt i gull for at det skal gå rundt.

Et slikt produkt kan være jordprøver fra Mars. NASA har lenge planlagt en såkalt «sample return»-ferd til Mars, der man lander et robotfartøy som tar med seg noen hundre gram regolitt tilbake til Jorda. En slik ferd vil sannsynligvis koste mer enn 5 milliarder dollar (den langt mindre kompliserte Curiosity kostet altså 2,5 milliarder), det tilsvarer en kilopris på godt over 10 milliarder dollar for jordprøvene.

I Marokko er preparering og salg av trilobitter og andre fossiler blitt en viktig inntektskilde. Dette eksemplaret ble tilbudt for mange tusen euro.

I spennet mellom noen titusener av dollar i utgifter og milliardbudsjettene til NASA ligger det muligheter for profitt. Skulle det vise seg at vi finner fossiler på Mars, kan det også bli lukrativt. Universiteter og museer betaler tusener av dollar for trilobitter og millioner for sjeldne dinosaurer. I tillegg finnes det et stort privat samlermarked.

10. Kriminalitet

En Mars-koloni kan ikke sammenlignes med en begrenset ekspedisjon av typen Apollo, den vil etterhvert avspeile hele menneskeamfunnet på Jorda på godt og vondt. Folk mister ikke sine kriminelle tilbøyeligheter selv om de flytter til en ny planet, og for mange vil mulighetene som ligger i et juridisk villnis kombinert med stor avstand til politimyndigheter rett og slett være for fristende. Tenk Mars som utgangspunkt for spammere og hackere. Tenk Nigeriasvindel fra Mars!

 

Eksterne kilder

Richard Heidmann: An Economic Model for a Martian Colony of a Thousand People
Clayton Knappenberger: An Economic Analysis of Mars Exploration and
Colonization

Robert Walker: Is there a Fortune to be made on Mars? 
Wikipedia om Mars-økonomi
Robert Zubrin: The Economic Viability of Mars Colonization
Robert Zubrin: The Case for colonizing Mars

 

3 Comments on “10 ting Mars-kolonistene kan leve av”

  1. Kanskje den første kolonien vil bestå av religiøse fanatikere? Det finnes nok av sekter som har funnet på mer sprø ting enn å dra til en annen planet.

    Og/eller noen kriminelle som vil komme seg unna politiet? 😉

    1. For mormonerne er neppe Mars noe alternativ. De skal lenger ut. Hver mann sin stjerne. (Nei, jeg tuller ikke. Netflix-serien Expanse spiller nettopp på dette som en sidehandlng.)

      1. @Viktor: Interessant du nevner The Expanse, har forsøkt å komme inn i den serien men ikke helt fått det til. Får prøve igjen! Ellers er det religiøse elementet også en del av Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi, om jeg ikke husker helt feil. Og tenker man etter peker jo diverse gulfstater seg ut som potensielle investorer i en base etter Musk-modellen, der altså SpaceX frakter dem som er villige til å betale uavhengig av nasjonsbakgrunn. Problemet med å finne Mekka fra verdensrommet er allerede drøftet, forøvrig: https://www.wired.com/2007/09/mecca-in-orbit/ 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.